Den tidligere Ebba Grön- og Imperiet-sjefen spilte 17 låter i løpet av snaue halvannen time: Ingen fra Ebba Grön-tiden, to fra Imperiet-tiden og resten fra solokarrieren.

Scenefiguren Thåström er en manisk krysning av Tom Waits, Ringeren fra Notre Dame og Mick Jagger. Enten sniker den 53-årige svensken seg rundt mikrofonstativet – som var det slangen i hans personlige helvete, med fingrene bøyd i nifse og unaturlige vinkler. Eller så jogger han fram og tilbake på scenens langside, i et evig etappeløp mellom bassisten og gitaristen.

Og noen ganger danser han iført sin mørke dressjakke og dressbukse. Innenfor ligger den lyse t-skjorta som blottlegger øverste halvdel av rockebrystet og selene som holder buksa og showet oppe. På intense «Rock’n’roll e död» danser han som et skjelett på rockens knokkelhaug. Det er nifst. Nifst bra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Se Thåström framføre «Rock'n'roll e død» under en konsert i Annexet i Sverige tidligere i år:

Men der for eksempel Kaizers Orchestra er en full teateroppsetting hvor alle aktørene har sine replikker og innstuderte bevegelser, så er Thåström et improvisert enmannsteater hvor regissøren er demonen eller guden inne i hovedrolleinnhaverens eget hode. Det er noe hakkete mørkt og uforutsigbart over alt denne vitale og energiske rockveteranen foretar seg. Mange av sangene bærer det samme mørket og uforutsigbarheten i seg. Og de bærer også dulgte minner, nostalgi, lengsler og en desperat kåtskap i seg.

Vi hører det i den dystopiske bluesen «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» og i dypt personlige «Kort biografi med litet testamente». Kåtskapen ulmer som glørne etter stort svensk midtsommernattsbål i «Kärlek är för dom», mens han blir direkte nifs i den nervøse rockeren «Släpp aldrig in dom».

Les full anmeldelse med karakter i papiravisen mandag.