Kula i Vågen fungerte både som bildeframviser, midtpunkt og symbol på jordkloden, skriver vår anmelder. (Foto: Jonas Haarr Friestad)

Så var det elleve måneder lange kulturhovedstadsåret over. I begynnelsen var det parade og fyrverkeri, den siste dagen var på mange måter viet korsangen, og selv om desember sannsynligvis er den travleste måneden for vokalensembler, har nok Stavanger aldri sett maken til stormønstringen vi var vitne til denne kalde, klare lørdagen.

I skrivende stund er tallet på publikummere under avslutningsseremonien estimert til 25.000, nok et bevis på at det ikke bare er fint vær, glad drikke og mat eller at Viking vinner cupfinalen som kan dra siddiser til sentrum i hopetall. Folkemengden i seg selv utgjorde et flott visuelt moment i showet, men førte nok også til at en del fikk problemer med å se hva som foregikk i Vågen.

Korsang kan være både vakkert og monumentalt, og disse to stikkordene kan gjerne brukes til å oppsummere lørdagens avslutningsseremoni. Fine, stilige klanger og tankevekkende tekst og bilder fikk godt spillerom, det kraftfulle ved korets egenart ble til det fulle utnyttet, men uten at det kvalte solister og instrumentalister. Det er også fascinerende at det lar seg gjøre å dirigere så mange sangere som står på ulike steder, og at lydbildet likevel framstår som så presist og synkront. Lyden var i seg selv oppsiktsvekkende god foran Sjøfartsmuseet, der undertegnede befant seg.

Men selv om sangen og lyden var i en klasse for seg, ble det hele løftet på alle måter av det visuelle. De hvite og grønne lysstrålene som fikk fritt spillerom på den klare nattehimmelen skapte noen ganger nordlyslignende tilstander, og lysdesignerne gjorde god bruk av Sjøfartsmonumentet og byrommet for øvrig.

Kula i Vågen fungerte både som bildeframviser, midtpunkt og symbol på jordkloden. Tematikken i tekstene var i stor grad viet klimaspørsmål og uvisshet om framtiden, dette ble effektfullt ledsaget av bilder, både virkelighetstro og animerte. Jeg fikk assosiasjoner til alt fra Pink Floyd til Salvador Dalí til Matrix-filmene.

Kanskje er det verd å ta litt tak i betydningen av Matrix-referansene og spørre om 2008 har åpnet øynene til folk, slik intensjonen var.

Dette åpner også på en naturlig måte spørsmål om ittepå, både i kulturhovedstadssammenheng og på den globale arenaen. I den anledning kan det også være interessant å reflektere litt over symboleffekten i nedleggelsen av grunnsteinen til konserthuset, og den sentrale rollen denne handlingen fikk i seremonien. Er det konserthuset som blir sentrum for den videre kultursatsingen i Stavanger? Er det her ittepåeffekten vil vise seg tydeligst?