Våren 2006 stemte folk over spørsmålet: «Hva er Stavanger og Sandnes viktigste bygg eller sted?» Over 26.000 stemmer ble avgitt. Til sammen åtte steder ble valgt ut, og hvert av disse stedene fikk sin egen kunstner/kunstnergruppe. Til hvert sted skulle det lages et eget kunstprosjekt - innenfor kunstteorien kalles dette for stedsspesifikk kunst. Hver kunstner hadde omkring 18 måneder til rådighet for å utvikle og gjennomføre prosjektet sitt.
I bunnen av Nabolagshemmeligheter ligger det en tanke om at steder, plasser og bygg er med på å forme vår identitet. En tanke om at omgivelsene påvirker oss og har betydning for hvordan vi har det med oss selv og med hverandre. Et av mine spørsmål til prosjektet går til selve navnet Nabolagshemmeligheter - Reilstad sier et sted at «navnet er valgt fordi det er fint, og fordi det bærer i seg to poler: Nabolag er positivt, hemmelighet er mer negativt», men mon tro om ikke dette også kan forstås helt motsatt? Nabolaget er ikke nødvendigvis et positivt sted, noen ganger kan det tvert i mot oppleves som regulerende og kontrollerende. Nabolaget er et sted som alle unge mennesker må bryte opp fra for å finne seg selv. Og hemmeligheter kan rett som det er være riktig så fine. Et hemmelig sted er et sted hvor det er mulig å overskride vaner og konvensjoner, hvor du unnslipper de andres vurderende blikk, et sted hvor du kan finne deg selv som forskjellig fra dem du tilfeldigvis er nabo med.
Det er ikke enten eller med disse ordene, det er både óg. For meg bærer imidlertid ordet nabolagshemmelighet på en intimitet som jeg ikke finner igjen i noen av de åtte stedene som er valgt ut for prosjektet: Oljemuseet, Domkirken, Stavanger Museum, Sting, Sølvberget, Kvadrat, Den gamle kinoen på Sandnes og Ruten - er ikke de aller fleste av disse stedene symbolbygg? Er det her vi finner nabolagshemmelighetene?
Nabolagshemmeligheter er et uferdig prosjekt, noen av delprosjektene vil kanskje heller aldri la seg gjennomføre, men dette gjør ikke tankene og intensjonene bak prosjektet mindre interessante. Det er mye vanskeligere å arbeide med kunst i offentlig rom enn i kunstgallerier. Mens den tradisjonelle kunsten kun trenger å ta hensyn til seg selv, må den stedsspesifikke kunsten forholde seg til menneskers hverdagsliv og til steders topografi, historie og klima. Det er noe grunnleggende politisk knyttet til kunst i offentlig rom fordi denne kunsten må forholde seg langt mer aktivt til sine sosiale omgivelser enn det den tradisjonelle verkorienterte kunsten trenger å gjøre. Kuratorene skal ha ros for at de har våget å sette i gang et så stort og omfattende prosjekt som Nabolagshemmeligheter.
Å forholde seg til stedet synes å ha vært enklere for kunstnerne enn å forholde seg til folkene på stedet. De åtte kunstnerne har løst oppgaven sin på svært ulike måter. Dårligst ut kommer Alfredo Jaar med prosjektet «Requiem» som er planlagt for havnebassenget utenfor Oljemuseet. Verket er overtydelig, formanende og moraliserende, det tenker miljøkritiske tanker som vi alle har strevd med i årevis. Og er det egentlig en nabolagshemmelighet at hele verden brenner? Jaars kunstverk tar utgangspunkt i kunstnerens egne forestillinger om Norge, det er etter min mening ikke godt nok når han er invitert for å lage et stedsspesifikt verk i et offentlig rom.
To kunstnere skiller seg positivt ut; Jeanne van Heeswijk og Jörgen Svensson. Van Heeswijk med såpeserien «De e någe så går – på SUS», Svenssons med et ikke realisert prosjekt i kulturhuset på Sølvberget. Begge kunstnerne har gitt slipp på seg selv og sitt eget ego for å la et større kollektiv lage kunsten sammen, de har nedtonet resultatet til fordel for prosessen. Dette er arbeider som på en mesterlig måte åpner seg opp for sine omgivelser, blir ett med steder og folk. Disse to kunstnerne står uten tvil bak de mest interessante nabolagshemmelighetene. Svenssons prosjekt, som gikk ut på å erstatte alle de ansatte på Sølvberget med en fremmed person for en kort periode, lot seg ikke gjennomføre fordi byen har mangel på arbeidsledige folk - hvem skulle ha trodd at full sysselsetting kunne sette en stopper for god kunst?
Kanskje er det umulig å finne nabolagshemmeligheter ved å spørre etter byenes viktigste steder og bygg, hemmeligheter er viktige ting du holder for deg selv, eller bare deler med noen få. Muligens ville de hemmelige stedene, hvis de hadde latt seg avsløre, fortalt en ganske annen og historie om oss og vår identitet enn det de valgte offentlige institusjonene kan klarer å gjøre. Men akkurat det, se det får du aldri vite.
Kommentarer