Kommentar: Godhets-fascisme på Torget

Den svensk-kurdiske journalisten Mustafa Can snakket om «godhetsfascistene» i intervju med Aftenbladet tidligere i uka. Han er en av deltakerne under årets Kapittel-arrangement.

Fredag kveld var antakelig ganske mange av disse «godhetsfascistene» samlet på Torget i Stavanger under visningen av forestillingen «Songs across walls of separation» – storsatsingen under årets Point of Peace. Godhetsfascistene er de snille, de som går mette til sengs etter å ha tenkt gode tanker hele dagen. Jeg kjente at godhetsfascisten i meg dukket opp: «Songs across walls of separation» er en forestilling som presser godhetsfascistene opp og fram.

Can omtaler seg selv som kyniker. Mannen bak ideen til «Songs across walls of separation», Erik Hillestad, er det motsatte; en romantiker. Men muligens en realistisk romantiker.

LES OGSÅ: Den håpefulle kynikaren

HAN HAR LENGE vært opptatt av murer. Av fysiske murer, ja, men også av murer som uttrykk for dævelskapen i alle former for skiller i denne verden. Hillestads mørke visjon av murene handler om byggverk og grenser som skiller mennesker som strengt tatt burde ha løpt fritt rundt overalt og elsket og delt av sin visdom og sine erfaringer.

Hillestad er i alle fall tro mot sine ideer. Det er 16 år siden han levert teksten «Festung Europa» til Sigvart Dagsland-albumet «Bedre enn stillhet» – en låt som strengt tatt handler om akkurat det samme som fredagens tablåpregede og svært multimedieaktige forestilling på Torget; om folk på flukt fra blokkader og stengsler.

I løpet av disse 16 årene har han levert en rekke tekster, plater og andre type prosjekter som i realiteten spinner rundt samme tema. Han har vist oss murene og han har lett etter måter å rive dem ned på. Ut gjennom gårsdagens fragmenterte forestilling – som etablerte forestillingen om en mur midt i Stavanger, «The oil divide», og som mikset inn fortellinger om kjærlighet og mennesker på flukt i nåtid (Mexico/USA og Israel/Palestina) og fortid (kvekernes utvandring fra Vågen i Stavanger på 1820-tallet) – søker han, manusforfatter Nina E. Wester og regissør Marit Moum Aune å risse opp noen av de utfordringer folk på flukt har hatt til alle tider.

FORESTILLINGEN er ikke subtil. Den er hektisk, fragmentarisk, grovkornet og på mange måter ganske forvirrende. Men den har en romantisk-aktivistisk puls koblet opp mot nok av grov politisk og sosial snert til at den kanskje kan fungere som en katalysator for diskusjon og mulig handling.

Noen fikk sikkert klump i halsen og bestemte seg for å melde seg inn i Amnesty eller gudene vet hva. Og de mest råbarka godhetsfascistene ruslet vel hjem til den sedvanlige flasken rødvin, godt fornøyde med å ha tenkt noen gode tanker.

Les også

Kjære debattant, vi vil gjerne ha engasjement, argumenter og dine synspunkter på sakene vi skriver om.
Hos Aftenbladet må du identifisere deg med fullt navn. Vi er sikre på at det gjør debatten mer åpen og interessant. Trusler, trakassering og hatske meldinger får ikke plass hos oss. Falske navn og profiler blir utestengt. Aftenbladet har mange lesere, husk det når du skriver. Les debattreglene. Vennlig hilsen Aftenbladet.

Kommentarer

Debatten vil bli moderert i ettertid

Siste fra 2008

Relaterte bilder

FOTO: Knut S. Vindfallet

På forsiden nå

Siste saker

Mest lest