KULTURLYD: Vågen i Stavanger, laurdag kveld. Klokka er 22.22. Dei fleste av dei 50.000 menneska som var i byen for å feira opninga av den europeiske kulturhovudstaden, har kome seg heim. Dei kalde bygatene er romslige igjen, det er nesten bare røykarar ute. Men frå pubar og restaurantar kan ein høra lyden av laurdag i kulturhovudstaden.
På Hansenhjørnet er pubmusikarane under varmelampene endelig ferdige med å testa lyden på mikrofonen. Første song kan ta til. Det er «Tir n'a Noir».
På Stim litt lenger borti gata har pubpianisten bass og trommer på boks og ein begeistra jentegjeng rundt flygelet. Der går det i «En solskinnsdag» av Postgirobygget.
NÅDD FRAM: Det fantastiske oppmøtet på Ruten i Sandnes fredag kveld og i Stavanger laurdag viser at Stavanger 2008 har nådd fram til folk flest: Opningshelga av den europeiske kulturhovudstaden ville bli noko ein kun opplever ein gong i livet, her skulle ein få sjå spektakulære, nyskapande og fantastiske ting ein aldri har sett, verken før eller sidan.
Etter å ha hørt store ord om prosjektet i årevis, skulle folk endelig få sjå med eigne auge at det var sant. Etter å ha vore lett skeptisk og avventande, skulle rogalendingen bli entusiastisk.
Oppmøtet og folkefesten var i seg sjølv ein triumf for Stavanger 2008. Men lever opningshelga opp til alle dei store orda som er blitt serverte på førehand? Ja og nei.
– Ser du någe, var det hyppigast stilte spørsmålet i Stavanger laurdag.
– Nei, var svaret.
Eg trur kulturhovudstaden mista ei rekkje potensielle entusiastar, paradoksalt nok på grunn av sin eigen suksess. Her var så mykje folk at mange ikkje såg noko. Og blant dei som såg, er eg også redd ein del gjekk tapt.
– Skriv dei i avisa på mandag at dette var ein suksess, skjønar eg ingenting, sa ein mann i trengselen rundt Breiavatnet. Me hadde stått der og hutra og venta ganske lenge då. For å sjå ei høg operasongarinne ingen hørte lyden av gli rundt på vatnet langt der ute, mens ei fortvila svane flaksa rundt og rundt på jakt etter landingsplass. La Dame du Lac levde på ingen måte opp til hypen.
PÅ ALVOR: Eg har bestemt meg for å ta Mary Millers ord på djupaste alvor når eg skal vurdera Stavanger 2008. Eg synest nemlig at orda er både store og flotte, at visjonen og ambisjonen er djerv og viktig: Kulturhovudstaden skal vera ei open havn, her skal folk møtast og læra av kvarandre. I 2008 skal me oppleva kunst og kultur som er noko anna enn det me vanligvis gjer. Menyen dette året skal vera nyskapande, spektakulær og utfordrande. Og resultatet av dette skal vera at me går inn i 2009 som romsligare, rausare og opnare menneske.
Det er store ord. Dei gjer meg kravstor. Og når Stavanger får besøk av det beste som finst i verda, er dét målestokken vår dette året.
Opningshelga var vellukka i den forstand at ho bragte folk saman. Bokstavelig talt, sidan me stod som sild i tønne, men også i kraft av alle dei tusenvis av rogalendingane som deltok i paraden og alle arrangementa, i samarbeid med kvarandre og med dei innleigde franske kreftene.
Sjølv om det sannsynligvis var kjekkare å gå i paraden enn å sjå på han, var dette ein god måte å skapa folkelig forankring på. Legg fem familiemedlemmer og vener til kvar av dei 2000 som gjekk i paraden, og du har involvert 12.000 rogalendingar.
STORE TAL: Opningshelga var altså spektakulær - om ein måler kvantitativt. Aldri har fleire menneske vore samla i Stavanger sentrum, aldri har så mange kilo krutt gått til himmels i Vågen, aldri har så mange sunge «You Raise Me Up» på Ruten i Sandnes.
Sånn sett burde alle som remjar om at skattekronene heller burde gått til helse, skule og eldre hatt vit til å halda munn. For sjeldan har kulturkronene nådd fleire enn akkurat denne helga, oppmøtet og eksponeringa i nasjonale og internasjonale media tatt i betraktning.
Men er store tal det same som høg kunstnerisk verdi? Nei. Og er «Gabriels Obo» (1986), «Tore Tang» (1981) og fyrverkeri - sannsynligvis noko av det mest populære og kjære som blei framført gjennom helga - nyskapande? Absolutt ikkje.
UTFORDRANDE: Er det utfordrande og eigna til å endra hovuda våre? På ingen som helst måte. Eg var innom det meste som skjedde fredag og laurdag, frå Sandnes via kultureliteopninga i Konserthuset i Stavanger dagen etter, paraden, dei franske showa, sykkelakrobatikk, teltet i Sandviga, rock på Checkpoint Charlie, standup på Gaffel og Karaffel og samba på Hall Toll.
Men sjølv om eg opplevde mykje som både var fint, flott og dyktig gjort, var det meste ganske konvensjonelt.
Sanninga er at eg ikkje opplevde noko kulturuttrykk som var genuint utfordrande før klokka hadde passert midnatt og det var blitt 13. januar. Då hadde Oslo-bandet Next Life konsert på mini-Numusic-festivalen på Tou Scene. Eg manglar vokabular for det eg såg og hørte, men etter 15 minuttar støyande galimatias fekk gitarist Hai Nguyen Dinh krampe i foten og gjekk i bakken.
Sjølv om Stavanger 2008 har eit år på å utvikla og utfordra kultursmaken i regionen, spørs om Next Life spelar under varmelampene på Hansenhjørnet 12. januar 2009.
Kommentarer