Den nå 11 år gamle briten Asa Butterfield spiller åtte gamle Bruno, sønn av en nazist.

Da snyter du deg for årets siste, store skuespilleropplevelse: En formidabel framstilling av to åtte år gamle gutter som på høyst ulikt vis er fanget i nazistenes grep.

Riktignok blir man i starten forstyrret av at denne amerikanske produksjonen benytter engelske skuespillere om et rent tysk miljø. Men en utsøkt, britisk diksjon blir snart en vane som overskygges av en ytterst sterk story og personskildring.

Det er nesten ikke til å tro hvor følsomt den nå 11 år gamle briten Asa Butterfield spiller tyske Bruno, sønn av en nazioffiser under 2. verdenskrig. Regissør Mark Herman har virkelig hatt god castinghjelp, også i valget av Jack Scanlon som den åtte år gamle jødiske gutten Shmuel.

Herman har imponerende evner som personinstruktør. Han lar Bruno gå inn i sitt livs mest smertefulle oppvåkning - fra lykkelig barndom til en snikende innsikt i de voksnes uforståelig onde og urettferdige verden.

Det starter så troskyldig i Berlin, der nazistbarna durer gjennom gatene og leker bombefly. Det fortsetter urovekkende med en forflytning til en landsens avkrok der Brunos offisersfar får ny jobb. Intet stedsnavn nevnt.

Dermed blir vi selv en stund like uvitende som gutten. Regissøren lenker oss til Brunos perspektiv og lar oss følge hans gryende oppvåkning. Hvilken verden skjules bak piggtrådgjerdet i skogen noen steinkast unna familiens nye bolig? Hvem er menneskene som går rundt i pyjamas hele dagen?

Også de voksne skuespillerprestasjonene er overbevisende. Vera Farmiga gjør inntrykk som nazikommandantens hustru, en kvinne som ikke uten videre godtar Hitler-regimets onde praksis.

Minst mulig konkret bør avsløres for ikke å ødelegge den overraskende handlingen. La meg bare slå fast at dette er fortellerkunst på høyt nivå. Grepet med å stille to verdener visuelt opp mot hverandre, er bemerkelsesverdig godt turnert, breddfullt av giftige ironier.

For meg gjør det ingenting at grepet er stilisert og neppe kunne skjedd i virkeligheten. Den symbolske kraften i å la nazistbarnet og jødegutten møtes, er så talende at realismekravet faller dødt til jorda.