Da Hans Petter Moland bestemte at han ville gi hovedrollene i «Gymnaslærer Pedersen» til Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp, var det mange som reagerte med forundring.
- Kommer de til å passe sammen da?, spurte de.
- Burde han ikke vært eldre?, undret andre skeptikere.
Moland selv var aldri i tvil, det tror han heller ikke kinopublikummet vil være.
- Kristoffer og Ane er et kjempepar, slår han fast.
- Jeg liker å ha det morsomt når jeg jobber, og da må jeg finne folk som vil være med på prosjektet jeg vil lage. Sånn sett er de to perfekte, ikke minst fordi de er særdeles talentfulle skuespillere.
Når Aftenbladet møter Moland, hinker han rundt på krykker. Ankelen brakk i det han kaller en «dusteulykke» i akebakken. Sønnen på fire kom uskadd fra dramatikken.
Som småbarnsfar synes han det er vanskelig å forstå hvordan gymnaslærer Pedersen kan forlate kona, og dermed også sin lille sønn, til fordel for to nye flammer - partiet og Kvinnen.
- Det er grusomt, måten han forteller kona om elskerinnen på. Situasjonen forteller mye om hvor besatt han er av Nina Skåtøy, og hvordan han mangler forankring i virkeligheten. Jeg tror Pedersen i utgangspunktet er en mann som er kåt på livet, men som er for naiv til å forstå at han ikke kan leve i beruselsen alltid, sier Moland, og understreker at han ikke bare ser på gymnaslæreren som lettpåvirkelig og naiv.
- Han utsetter seg selv for mye ydmykelse og fornedring, og drives fra skanse til skanse uten å gi seg. Selv om han blir tråkket på av sine omgivelser, klarer han å finne positive vinklinger. Det viser at han er en mann som nekter å gi opp, selv om han er på dypt vann og ikke kan svømme. Og i bunn og grunn tror jeg kjærligheten til Nina Skåtøy er sterkere enn kjærligheten til Partiet.
AKP (m-l-miljøet Pedersen er en del av, framstiller Moland som relativt humørløst. Han var aldri selv kommunist, men kom i kontakt med en del ml-ere i løpet av ungdommen.
- Jeg var ingen 68-er selv, til det er jeg for ung. Men jeg har opplevd å sitte på fest med folk som i de sene nattetimer diskuterte hvorvidt det var politisk korrekt å spille Jimi Hendrix, sier han og ler litt.
Han ser ikke bort fra at filmen vil vekke reaksjoner hos folk som husker AKP-miljøene, og ikke minst hos dem som har et forhold til Dag Solstads roman.
- Jeg synes det er viktigere å lage god film enn å være andektig mot Solstad, derfor har vi tatt oss visse friheter. Men jeg er klar over at en del nok vil se på dette som helligbrøde. Folk må se filmen på dens egne premisser: den er et kjærlig portrett av en svunnen tid, og rommer både det komiske og tragiske ved ml-bevegelsen, lidenskap, besettelse og kjærlighet.
kine.hult@aftenbladet.no
Kommentarer