Chihuahua-opprøret

Luksusidioti, merkehysteri, sexy ungdommer av begge kjønn og popkulturelle referanser peker mot tenåringsmarkedet. Og oppi dette tøyset har de puttet inn noe så ekkelt og hjerteskjærende som ulovlige hundekamper i Mexico.

Egentlig er det uinteressant at filmskaperne totalt har bommet på målgruppene sine her. Ingen - uansett alder - vil få glede av denne usedvanlig tåpelige og usjarmerende filmen.

Filmens hovedrolleinnehaver er chihuahuaen Chloe. En fin, designerkledd liten vofsefrøken som er øyenstenen til en rik Beverly Hills-dame (Jamie Lee Curtis). Da «mamma» må på forretningsreise, blir Chloe overlatt til den tankeløse niesen Rachel (Piper Perabo), som like godt tar med Chloe på heisatur til Mexico med diamanthalsbånd og alt. Chloe forsvinner, og roter seg oppi mange rare hunder og opplevelser. Romantikk blir det også.

Å tillegge dyr menneskelige følelser og behov kan være søt, harmløs moro for de minste, men her funker det ikke. For Chloe er ikke en sjarmerende hund som i «Beethoven»-filmene, hun er dum og overflatisk og vekker ikke den nødvendige sympatien. Det blir ikke bedre av at det høres ut som en 80 år gammel dame har den norske stemmen hennes (Drew Barrymore har stemmen i originalversjonen). Alle de norske stemmene er for øvrig sjokkerende stive og teaterkrøkkete, og manuset er pinlig dårlig oversatt. Her går meksikanske løshunder rundt og sier ting som «du utfordrer min tålmodighet» og voksne bruker av en eller annen grunn tiltaleformene «de» og «dem».

Det eneste her som er verd å hvile blikket på, er usedvanlig vakre og fristende bilder fra Mexico.