Dizzie tunes

Skjelvekommode er et slikt prosjekt som det egentlig har luktet godt av siden vi først hørte om det. Tønes og Frode Strømstad (I Was A King) er hyllet og elsket på hver sin kant, for tekst (Tønes) og meloditeft (Strømstad) av guds nåde. Det er derimot ingen automatikk i at de skal fungere sammen. Pizza og smågodt er også fint når de ikke blandes.

De startet med noe som kunne ha vært Tønes med et litt bråkete band. Så kom en I Was A King-aktig sak med Tønes som vokalist. Jaha, litt mitt og litt ditt? Tja. En liten følelse av at de var med på hverandres sanger. Ok, men det skulle komme mer.

På tredje låt kom åpenbaringen. Den ble introdusert som "ein sang om en hund og ein mann, som har fått nok av den kommunen de bor i". Senere ble den omtalt som "mann-hund-kommune"-sangen, kveldens høydare. Her viste de hva dette kan være, at de to har rotet i hverandres ideer med et utfall som kan være gull. Dette er årets låt til nå. Min sidemann ble bare stående å rope "JA, JA, JA" etterhvert som det ene partiet overgikk det neste.

Vi skal ikke koble Skjelvekommode opp mot for mange andre artister, men for å gi et hint ble det diskutert Neil Young, Teenage Fanclub, Pavement, alternativ country og slik blant nørdene i etterkant.

Rock

Det som stikker seg ut er en suveren meloditeft, både det som synges og det som spilles. Strømstad er glad i støygitaren, men han drukner aldri en god melodilinje. En ting er å skrive en god melodi, en helt annen er å ta vare på den når fem mann spiller. Skjelvekommode klarer det med glans. Jeg skylder samvittigheten å nevne at ikke alt vi fikk høre var like storveis, men førstevoterende gir seieren til imponerende med en margin på 80/20. Det inkluderer the element og surprise og gleden ved at noe innfrir.

Frank Tønnesen skriver tekster som få andre. I kommodesammenheng er de mindre pussige enn i Tønes-format. Og du ikke kimse av Tønes som rockevokalist. Det var noe befriende med å se ham dra til, hamre på gitaren og headbange. Han var nesten like oppesen som deltakerne i en akademisk slåsskamp bakerst i lokalet. Tønes har tidligere omtalt Skjelvekommode som et rockeband, fordi de har "skurr på gitaren". Det er en god beskrivelse. De har et komp (Morten Jackman på trommer og Ole Reidar Gudmestad på bass) som er vekselvis kontant og fintfølende. Tønes og Strømstad tar seg av gitarer i ymese former, fra kassen til den med aller mest "skurr". På flanken har de mulitinstrumentalist Erlend Aasland som plukker banjo, tangenter, slidegitar og korer etter anledningen. De rolige partiene er bra, men det er når de drar til at vi aner at dette kan bli en vinner. Og uansett hvor mye gass de gir, så henger den en melodisnutt i lokalet som nekter å la deg overdøve.

De har det

Skjelvekommode er ikke ferdig. Den er løs i kantene, jeg tipper det er litt fordi de vil ha det sånn og litt fordi de ikke har hatt tid til å øve noe særlig. Dette er ferskt. For å fortsette kommodemetaforene: Det mangler litt lim og spiker. Vi skal ikke geniforklare noen på første forsøk, men dette var akkurat sånn vi håpte Skjelvekommode skulle være. I etterkant av Skjelvekommodes debutkonsert ble vi stående å diskutere hva som skiller et godt rockeband fra et middels godt. Hva er egentlig forskjellen på de som lykkes og de som blir stående å stampe? Konklusjonen, etter ørten forsøk på kompliserte, musikkfaglige forklaringer, ble at de gode har noe som nettopp ikke lar seg forklare. De har et hint av magi som du etter å ha sett hundrevis av de middels gode klarer å høre, men ikke alltid forklare. Ivrige konsertgjengere kommer ofte ut etter siste sang, ser på hverandre, og nikker. "De har det".

Sånn er det med Skjelvekommode. De har det, hva det nå er.