Ei pølse i slaktetia

KØBENHAVN: Det har blitt mye slakt på Whitney Houston etter comebacket. Etter gårsdagens konsert i København kan vi avkrefte ryktene om dårlige konserter. Det er mye verre enn som så.

Whitney Houston er – lik det eller ikke – et fyrtårn i moderne popkultur. Men rapportene fra comebackturneen har tydet på at lyset er slukket, sikringen har røket og divaen er borte. Folk har forlatt konsertene midtveis, slakten har vært total noen steder og de verste YouTube-klippene har vært så ille at de har bikket over i reinspikka fredagshumor. Men noen steder har Whitney fått skryt, stående applaus og etter sigende vist gammel storhet.

Det var med en slags skrekkblandet fryd jeg gikk inn i Forum i København for å se hvilken forfatning Whitney er i om dagen. Hva kan vi vente oss i Sørmarka på søndag?

Has been

Vi kan slå fast med én gang at Whitney er ikke den hun en gang var. Hvem er vel det. Problemet til Whitney Houston er at hun til tider ikke engang minner om den storheten hun var. Etter årevis med forsynelser fra verdens rikholdige koldtbord av dop var den første Whitney-følelsen jeg fikk da hun kom på scenen: Stakkars dame. Den tanken slapp aldri taket. Unger! Ikke bruk narkotika! Fortsett på musikkskolen, men say no to drugs!

LES OGSÅ: Publikum forlot Whitney-konsert i København

De skulle hatt bank, de folkene som sender henne opp dit kveld etter kveld. Men hun står nå der, folk betaler (dyrt) for å komme inn, og da må vi nesten kunne si det høyt:

Dette er krise. Dette er en katastrofe, på en Jarstein-måte. Ingen ble drept, ingen ble skadet, men musikk blir ikke verre enn dette.

Bleik kopi

Etter to låter, «For The Lovers» og «Nothing But Love», tar hun en vrøvlepause som varer i 10 minutter. Mens hun hoster og tygger tyggi! Vi aner hvordan dette ender. De første publikummerne forlater salen. Etter fem låter tar hun en 20 minutters pause for å skifte klær. Dama virker helt kjørt.

Første virkelig vanvittige kommentar kommer før hun går ut: «Jeg er trøtt og vil egentlig reise hjem». Helt utrolig. Whitney prøver å spøke det bort etterpå, men «I love you Copenhagen» blir nå møtt med kjølig applaus. Broren Gary overtar vokalen på «For The Love Of You» og dansere og korister kjører «Queen Of The Night». På første låt etter pausen går det fullstendig galt. «A Song For You» blir omgjort til en mumlende, intetsigende og ravende hyllest til Michael Jackson. Publikum forsøker å trampeklappe henne til å synge, men vrøvlet fortsetter.

Publikum begynner å bue, og det med god grunn. Da snur Whitney seg mot utgangen og sier: «Hvis dere ikke vil høre på hva jeg har å si, så vet dere hva dere kan gjøre». Denne gangen prøver hun ikke engang å spøke det bort. Flere forlater salen. Senere kommer kommentaren: «So, I’m pissing you off now?». Say No More! Vanwhitney!

Whitney kunne en gang synge folk ned i støvlene uten å åpne munnen. Det kan hun ikke lenger. Hun trekker seg på de høye tonene, overlater det meste til korister og band og framstår rett og slett som en bleik kopi av ryktene om sin egen skygge. Vi fikk høre en god del sanger fra hennes siste album, og det er jo synd, for «I Look To You» er et puslete oppkok av et album.

Det var selvsagt stor stemning i salen da hun åpnet «I Will Always Love You», men hun sang den omtrent som Bob Dylan ville gjort det. Andpusten, avkortet, mumlende og i det hele tatt. «I Wanna Dance With Somebody» og «How Will I Know» humpet av gårde med vokalisten hakk i hæl. Whitney ravet rundt på parodihøye hæler og hveste inn i mikrofonen. Stemningen steg litt fordi folk endelig kunne danse litt. Det eneste stedet hovedpersonen er i nærheten av noe som helst denne kvelden er på «I Love The Lord», men for sikkerhets skyld sauser hun den til med å spørre danskene om de eeeeelsker Jesus. «Nei, for fanden! Hold nu op,» brølte min sidemann. Og høstet applaus.

Punkterte

Hvis vi først skal se fordums storheter krever vi i alle fall at de nesten skal kopiere det de gjorde før. Vi trenger ikke nødvendigvis nye triks, bare de gamle, framført på en god måte. Whitney er – konserten sett under ett – ikke i nærheten. Stemmen har verken punch eller følsomhet, sceneshowet er sådær, divaen er keitete og stiv, miksen av 80-tallspop, 90-tallsballader og 2000-talls r’n’b er usexy og kårni. Det som for alvor punkterer konserten, er lange, usammenhengende jabbetaler av «I love you Denmark»-typen, tjueminuttersavbrekket for å bytte klær og de helt sjuke tingene hun sier til publikum.

Skrekkhistoriene fra denne turneen forteller om en falmet diva som synger som en kråke, forsvinner fra scenen, puster og peser, unnskylder seg mer enn hun synger og forårsaker buing i salen. Slik ble det også i København. Folk forlot salen. Da ekstranummeret «Million Dollar Bill» kom, var halvparten ute av Forum.

Ingen glede

Utgangspunktet for denne turneen kan umulig ha vært at Whitney er i så godt slag at publikum fortjener å høre henne. Det er umulig ikke å tenke at dette handler om å skvise ut de siste kronene av en karriere som var så stor at folk fremdeles tar sjansen på å betale for et peakshow. Det er tross alt Whitney Houston. Skviser du en drue lenge nok, sitter du igjen med en litt vassen rosin. Her ligger det store problemet. Det er som å se tidligere storløper Ingrid Kristiansen i Grandiosa-reklamen. Alle forstår motivasjonen. Det selger, men bismaken er så vond at du egentlig har lyst til å reise deg opp og rope «Stop the madness! La dama slippe. Ser dere ikke hva dere gjør?». Noen burde ha stoppet dette, for det var direkte pinlig.

Tro meg, det er ikke spesielt givende å reise til København og slå inn en dør som har stått åpen en god stund. Jeg har fryktelig vondt av Whitney. Denne eneren går først og fremst til dem som kan, men ikke vil, si at det holder nå. Det er ingen god følelse å varsle 12-13.000 billettkjøpere om elendig vær i Sørmarka Arena søndag, men sånn er det. Vi får håpe på en spontanhelbredelse, eller en avlysning, for København-konserten var bare trist.