En sympatisk bankmann? Phøyyy!

«The yes man» bommer med alle tenkelige kromosomer og intuisjoner og vanlige ioner. Carrey spiller fantasiløs bankmann, men han blir en stor suksess da han begynner å dele ut lån til en masse ubemidla mennesker uten sikkerhet. Han spiller utilsiktet den største internasjonale skurken siden Godzilla; han er den kreative amerikanske bankmannen som lammet hele den vestlige verden i verre spasmer enn terroristenes miltbrannpulver. Gjett om «Yes man» kom til feil jul.

Historien er ikke spesielt god heller. Peyton Reed har laget en oppskriftsfilm med like nøyaktig gjentakelsesevne som den gang NRK-fruen dampa ribbe på lille julaften. En mann med usselt liv blir utsatt for en fiks idé. Dermed oppstår marengsmjuk, men sjaber romantikk. Mot slutten av historien oppdager skuffa dame at kjærligheten bare var et livsstil-prinsipp, og dermed gripes hun av det rituelle «aldri-ta-telefonen»-vemodet. Etter at hovedpersonen viser hvor ustabilt forelska han er, blir alt bra.

Carrey spiller en tilbakeholden og folkesky mann med femtitenners ekskone. Så en dag blir han lurt av gårde på Terence Stamps «si ja»-vekkelse, og der bestemmer den positive profeten at han skal si ja til alt. Ideen er så skrivebordskonstruert at man skulle tro at manusforfatterne i hvert fall hadde mange fikse påfunn på lager. Sånn er det ikke. «Yes man» har en sordinert fantasi, som om den er redd for å vekke Taliban eller de sovende filmkritikerne. Carrey er blitt en tam dyrehage-ulv med voksne hemninger og et litt resignert Kevin Kline-fjes. Villskap er blitt til motvillighet, og egentlig må den tidligere komikeren etter hvert være klar for å spille uventa sympatiske eks-presidenter i tv-serier.

Stearinlyset i julestjerna er Zooey Deschanel, som ser ut som en kjærlig kosejente-krysning av Debra Winger og Meg Ryan og gir filmen litt klassisk kino-sensualitet.