Et moderne stykke om en stor modernist

Nei, det ville vært aldeles feil om komponisten Fartein Valens liv og kunst ble framstilt i et tradisjonelt episk formspråk. I et stykke om en av våre fremste modernister er nettopp det drømmende og famlende, det visuelle og det klangrike, det sarte og det eksplosive i Sverre Waages manus og regi et riktig valg. Valen var en gåtefull skikkelse som samlet i seg svært ulike tradisjoner. Det oppleves derfor rett av Haugesund Teater å skape en forestilling som appellerer til intuisjon, ikke intellekt hos tilskuerne. Når Valens porselensaktige stemme lyder til slutt, i utdrag fra et radiointervju like før hans død, samles dansen, fargene og musikken i en felles stemning: En stillferdig hyllest til livet og skjønnheten. Men var det nødvendig å dra til Madagaskar for å finne inspirasjon? Komponisten bodde der fra han var to til sju år. Rettferdiggjør det å benytte gassiske kunstnere på scenen og bruke lyden av sikader i stykkets musikk, slik Nils Henrik Asheim gjør? Spørsmålet kommer fra Ola Tjørhom, professoren som har arbeidet med Valens religiøsitet og estetikk. Han stilte seg i vår tvilende til verdien av å lete fram det han kalte «hula-hula-musikk» for å skildre komponistens liv og kunst. Skepsisen er nå gjort til skamme. De to danserne Gaby Saranouffi og Cecilie Lindeman Steen byr på et avansert, moderne danseuttrykk. Særdeles virkningsfull er rundkastingen av de lange hårflettene til den gassiske danseren. Slik skapes bildet av et lekende barn, det barnet komponisten en gang var på Soløya. Den sterkeste tråden til Valens Madagaskar-år er Eventyrenes plass i hans liv. Spesielt vellykket er bruken av «Historien om en moder», H.C. Andersens eventyr om døden og barnet. Dette fikk Valen høre og ble skremt av som liten. Fascinerende nok skrev han på slutten av livet et preludium til samme eventyr. Scenen der Jan Ingvar Toft og Hanitra Rasoanaivo formidler essensen av eventyret, griper sterkt. Toft ivaretar det forsiktig drømmende uttrykket som tidvis forvandler ham til et bilde av Valen selv. Rasoanaivo har et betagende kraftfullt uttrykk, formidlet gjennom flott gassisk og engelsk diksjon, enkle sangstrofer og et slående utseende. Her er det neimen ikke mye hula-hula (hva nå det måtte bety), her glitrer en skjønnhet som svarer til klanger i komponistens kunst. Jeg må benytte amatørens utsagn i omtalen av Asheims musikk. Ved hjelp av klaver, fiolin og gassisk valiha skapes stemninger i et bredt register. Særlig inntrykk gjør Florian Kellerhals' såre fiolintoner hunder dialogen om Andersen-eventyret. Rajerys valiha-spill imponerer og kunne fått enda større plass. Asheims dekonstruksjon av to Valen-stykker er meget vakre, og lyden av sikader glir fint inn i helheten. At en salmestrofe synges til slutt, understreker komponistens fromme ståsted. Bare synd at tonene forstyrrer idet Valens stemme lyder fra radiointervjuet. Nevnes må til slutt koreograf Mia Haugland Habibs bruk av flortynne rosemønstrede forheng som danserne trekker inn og ut på scenen til stadighet. Slik skapes en effektfull illusjon av den hagen Valen vokste opp i som liten. Konklusjon er klar: Det har blitt en spennende oppsetning, fullt verdig den modernist Fartein Valen var. Så flott at teaterscener i Rogaland kan ha et slikt stykke på repertoaret - allerede fire år før kulturhovedstadsåret! Masinandraina - Solens øye: En forestilling inspirert av Fartein Valens liv og kunst. Haugesund Teater 2004, i går framført på Rogaland Teater. Manus/regi: Sverre Waage. Komposisjon/musikalsk ledelse: Nils Henrik Asheim. Koreografi: Mia Haugland Habib. Scenografi/kostyme: Olav R. Myrtverdt. Lysdesign: Haakon Espeland. Skuespillere: Hanitra Rasoanaivo, Jan Ingvar Toft. Dansere: Gaby Saranouffi, Cecilie Lindeman Steen. Musikere: Rajery, Florian Kellerhals, Nils Henrik Asheim. Produsent: Siri Aavitsland. kristin.aalen@aftenbladet.no