Oppsummeringen gjelder ikke hva folk gikk for å se, men hvilke filmer man burde ha grunn til å tro ble populære. De er mange. Veldig mange.
Januar:
I januar var det sånn at bare danske Susanne Biers «Brødre» fikk en sekserterning, og hva man ellers kan si om norske kinogjengere: Danske dramaer redder ingen forretningsfører.
De tre underholdningsfilmene ble bare gjespet velkommen. Grøsseren «The grudge», sengekomedien «Alfie» og brannmannsdramaet «Ladder 49» fikk alle drepende dynefirere, mens «After the sunset» med Pierce Brosnan og Salma Hayek stakk av med tynt treer. Musikkfilmen «Ray» fikk riktignok femmer, men hvem holder ut en hel film om Ray Charles?
Januar var en knestående start på året for kommersialister.
Februar:
I februar skjedde det. Da kom svenskene med «Så som i himmelen», som antakelig vises på kino ennå. Den gjenfødte Änglagård-syndromet: Svensk folkehumor med lune folkelighetsinnslag vekker de voksne sofa-zombiene.
Den andre store greia var «Der Untergang» med Bruno Ganz' krumbøyde gneldre-Hitler. Den fikk treer-terning av Aftenbladet, men det brydde ingen seg om. Bunkers-filmen var en suksess.
Men. Februar var også måneden da «Million dollar baby» fikk firer, komedien «Sviger er verst» fikk firer, Ole Brumm fikk fadermeg firer, og Leonardo DiCaprio i «The aviator» fikk firer og Woody Allen fikk firer. Suksess-filmen «Sideways» fikk toer i Aftenbladet, men ellers burde jo denne måneden ha vært sånn som kinosjefer drømmer om når dagen gryr: DiCaprio-drama og Eastwood-boksing!
Bare én sekserterning i februar. Arbeiderklassekvinnen i Mike Leighs «Vera Drakes hemmelighet» tok perlerekker denne måneden, mens Keanu Reeves i djevlegrøsseren «Constantine» til alles forferdelse fikk fem. Dramaet «Closer» fikk også femmer - men det var en utrivelig film om kjærlighet som nytelsesmiddel og var ikke akkurat noe å henge på treet.
Hva var galt med februar? Ingenting. En drømmemåned.
Mars:
Mars er alltid en vanskelig måned for rogalendinger, for da starter vinteren. Allerede den 3. mars kom månedens første sekserterning. «Hotel Rwanda» var en fryktelig opplevelse som satt i skinnet i dagevis, men bra var den.
Men mars var også den folkelige måneden da Will Smith lærte bort flørt til Kevin James i «Hitch». Det var måneden da Al Pacino gikk rundt som hulkinna William-jøde i «Kjøpmannen i Venedig» - og det var måneden for grøsseroppfølgeren «The ring two». Naomi Watts bada barnet sitt. Vondt!
Men de rituelle skuffelsene manglet ikke. «Blade Trinity» representerte ikke akkurat persille i smøret, De Niro-thrilleren «Hide and seek» var bare nevrotisk i stedet for spennende, Sandra Bullock i «Miss Undercover 2» var virkelig så galen som venta - og «Livet under vann» fikk bare en firer, for den var bare merkelig i stedet for nyskapende. Hva var galt med mars? Nesten alt. Når månedens beste film handler om folkemord i Afrika og får deg til å bli deprimert i månedsvis, da mangler det noe.
April:
Om nyinnspillingen «Assault on Precinct 13» het det «For dem som føler at det har vært en actionfattig vinter med mye pysete kjerring-reality og Reidar Helliesen, vil «Beleiringen» helbrede som vannis på sår hals». Men også actionstarten på april var en firer.
Men dette burde blitt en måned som Frode Nilen ble feit av, hvis han kan:
«Spanglish» kom med sine lune familieproblemer.
«Tolken» kom med Sean Penn og Nicole Kidman sammen, og det burde vært ny offentlig flaggdag å se dem sammen.
«Kinsey» fortalte om mannen som oppdaget sex, med Liam Neeson som bærer av tung redskap.
«xXx2» kom med Ice Cube og mye oppglødd bevegelse for action-fansen.
«Be cool» kom, med verdens aller kuleste John Travolta i hele Rogaland.
Og hvis noen påsto at de egentlig helst vil ha dramaer for kona si skyld, siden hun er medlem av en bokklubb, så spilte Sean Penn smertefullt uten bedøvelse i «Attentatet på Richard Nixon». Og Angelopoulos sin «Den gråtende engen», som så mange hadde gått og ventet på med het panne. April var en stasmåned. Hvis folk ikke gikk på kino da, var det for at de er for late.
Mai:
Mai begynte med at «Kingdom of heaven» fikk firer og ble kalt «Monty Pythons Kurosawa-helvete». Det burde folk ha oversett, for Orlando Bloom var med.
En åndelig ubefesta anmelder ga Mira Nairs filmatisering av «Vanity Fair» terningkast seks, mens «Star Wars III» fikk treer. Heller ikke sånne fenomener har innflytelse på besøket. Star Wars reddet antakelig mai, så heller ikke mai burde være en sutremåned. Dessuten kom det henrykte femmere så lang øyet rakk:
«A love song for Bobby Long», «The upside of anger», «House of wax». Dessuten viste kinoen den nifse klaustrofobi-thrilleren «The jacket» med Adrien Brody, og den fikk også femmer. Igjen: Mai burde vært en drømmemåned for kinoen.
Juni:
Juni startet godt. Bruce Willis hadde rotet fram den svette t-skjorta til actionthrilleren «Hostage», og femmerterningen trillet friskt helt oppe i sekser-nabolaget.
Så ble det vel ikke så fett. «Mr. And Mrs. Smith» var en dau film, men burde ha samla flere folk enn et sthansbål. «Kung Fu Hustle» var sprek, men kanskje litt for sær i all sin burleskhet. Jane Fonda i «Svigermonster» var fæl. Vin Diesel i «Operasjon barnevakt» var fæl. «Fartsstriper» var likegyldig.
Mot slutten av måneden kom imidlertid «Klodenes kamp» og grøsseren «Cursed», og sammen med «Hostage» sørget de for en ålreit måned.
Juli:
Juli startet med den sære svart filmen «Sin City» og superklysa Matthew McConaughey i «Sahara». Det ville vært god sjanse for at man ihvertfall likte én av dem, sjøl om Aftenbladet mislikte begge.
«Batman begins» kom også i juli, og med gode anmeldelser, burde Christian Bales lidelseshistorie vært en av årets mest populære filmer.
Ellers var det de rare filmene som ble tatt godt i mot. Animasjonsfilmen «Terkel i knipe» fikk sekser mest på grunn av Aksel Hennies utrolige stemmer. Og den sør-koreanske animasjonsfilmen «Wonderful days» fikk sekser fordi den var så vakker.
«Land of the dead» fikk femmerterning fordi den var en veldreid zombiefilm, og «Hitchhiker's guide to the Galaxy» var også en litt sær ting, sjøl om mange hadde ventet på den. Julis eneste komedie var egentlig «A lot like love» med Ashton Kutcher og Amanda Peet, og den var virkelig ille.
Det manglet nok ett eller annet i juli. «Sahara» og «Batman begins» var antakelig ikke nok til å få ressursungdom til å løsne ørepluggene.
August:
«The island» innfridde ikke, som det heter. Sci-fi med Scarlett Johansson og Ewan McGregor fikk bare firer. Jennifer Connelly i grøsseren «Dark water» fenget ikke. Nyinnspillingen av den amerikanske fotballkomedien «The longest yard» fenget ikke. Bare folkevognbobla i «Herbie full tank» fikk en femmer, men OK, hvem gidder se en skøyeraktig folkevogn etter dårlig sommer.
Den store komedien skulle antakelig ha vært «The wedding crashers» med Owen Wilson og Vince Vaughn, men den var litt for dum, og august var ikke en god måned da folk som unnvek kinoen gikk glipp av mye. Om man ikke lot seg friste av seriøse dramaer som «En midtvinternattsdrøm» eller «Aske og jord».
August var nedtur.
September:
Den første høstmåneden hadde et aldeles storarta filmprogram. Da kom animasjonsfilmen «Madagaskar». Da kom overkroppen til Ryan Reynolds i grøsseren «The Amityville horror». Da kom den vanvittige grøsserthrilleren «Nedstigningen» (The descent) og skremte vettet av folk. «Crash» var et modent mosaikk-drama, «Steget etter» var en skikkelig stilig svensk thriller.
Og ikke bare det: «The Cinderella man» med Russell Crowe og «Charlie og sjokoladefabrikken». «Red eye» var en uventa spennende thriller fra svett flysete.
Man skulle tro at filmgjengere fikk krododilletårer i ganene av en sånn film-måned.
Oktober:
Neste måned var litt verre. Komedien «Bewitched» med Nicole Kidman og Will Ferrell var virkelig ille, og ikke en gang harehunder og tilreisende kunne bli imponerte av den. Jarmusch-fantasier som «Broken flowers» framkaller ikke salsitter-syndromer, og selv om «Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse» var en fantastisk film, så var den ikke en sånn film som får revisoren til å mildne.
Det kom seg litt etterhvert som ekstremværet hardnet: «Flightplan» med Jodie Foster var en bra thriller, og de som ikke skjønte det, burde ikke få slippe inn på kino. «A history of violence» var også en fascinerende underholdningsfilm.
Men verken Zorro-toeren eller Tim Burtons animasjonsfilm «The corpse bride» var bra nok til å friste de litt trege. To brukbare underholdningsfilmer på én måned er kanskje litt magert.
November:
I november kom «Elizabethtown» og var aldeles perfekt, men kanskje litt for spesiell. «Brødrene Grimm» fikk kjølig mottakelse, «Lord of war» med Nicolas Cage var tjafsete og vulgær. «The woodsman» var en bra film, men går folk på kino for å hygge seg med pedofile?
Men først og fremst var november Harry Potter-måneden. I tillegg til den forhåndssolgte magi-suksessen var også «Doom» en ålreit actionfilm. Og «The exorsism of Emily Rose» var riktignok ganske pratsom av seg, men den ble antakelig «en snakkis» (årets Aftenblad-ord til internbruk), som betyr at man blir nevnt uten at mor er til stede. November var en ålreit film-måned.
Desember:
Så kom den beste desemberfilm-måneden siden de store faraoer.
«Kiss kiss bang bang» var en herlig actionkomedie med stilige folk som Robert Downey jr og Val Kilmer i fete roller.
«Domino» var Tony Scotts etterlikning av Oliver Stones «Natural born killers», med Keira Knightley som bounty og Mickey Rourke som årets desember-oppstandelse. «The family Stone» var en sleip, men serverdig og severdig julekomedie om passelig rare folk. Det storarta krigsdramaet «Skilpadder kan fly» kom i desember.
Og ikke minst: Peter Jackson slo til som julenisse i år igjen med «King Kong». Man trenger ikke julesnø de åra Jackson leverer film.
Alt i alt: Det var et bra filmår.
Kommentarer