FORDI Botox- og digitalsamfunnet er i ferd med å utslette generasjons-forskjellene, hender det at publikasjoner kjører lister over ting som gjør deg gammel hvis du kommer i nærheten av dem. Oscar er en sånn ting. Oscar er Sophia Loren på scenen som en campingkvinne-skulptur i plast og presenning, Oscar er den tragiske eufemiseringen av livslange bestrebelser, handikappa, sørgmodige og ellers lite provoserende kultur-ytringer. En slags 2008.
ETTER denne utdelingen kunne det være fristende å si at Oscar-begeistringen mer enn antyder at homofili blir sett på som et handikap, for den mannlige vinneren av Oscar-priser skal helst ikke tilhøre verdens utvalgte. Nå husker jeg ikke hvem som vant i fjor eller forfjor (Hegle Svendsen vant antakelig festen), men jeg går ut fra at det var en Tom Hanks-liknende fyr med inngrodde tånegler. Sean Penn er faktisk en av de skuespillerne som fortjener å vinne ting. Ingen grunn til å klage på at «Milk» fikk en belønning. Men jeg må innrømme at jeg alltid begynner å lure hvis jeg liker det samme som en Oscar-jury.
KATE WINSLET i nazi-oppgjør («The reader») høres også ut som et trygt valg (den har jeg ikke sett ennå), og Winslet vil alltid tilhøre gruppen skuespillere: «Hu e sikkert bra.»
PENELOPE CRUZ var virkelig et skikkelig spansk fri-fyrverkeri i Woody Allens «Vicky Cristina Barcelona», og hun led ikke av flass en gang, så her har juryen tilgodesett de sunne mytene om underholdningsverdien i sydlandsk pms. Beste kvinnelige birolle på volum 11.
Jeg skal ikke skrive mer om Heath Ledger. Han er ikke den minst fortjente av de som har fått sympati-Oscar.
DERIMOT oppfatter jeg bestefilm-prisen til «Slumdog millionaire» som et samvittighetsprosjekt: Det er synd at det finnes fattige barn i India, og det var på tide at vi gjorde noe med det. Nå er «SM» blitt en veldreid, velspilt og underholdende såpe-romantikk om en indisk fattiggutts askeladdiske eskapist-flaks, og filmen sliter virkelig med å forklare hvordan den kan orke å være i så godt humør. «Oi, der heller de brennende olje inn i øyehulene på den lille gutten, det var synd, men rørende òg». Som det sto i Dagbladets anmeldelse: «Den ubehagelige virkeligheten kommer aldri i veien for varmen, humoren - og romantikken.» Nei, det skal gudene vite. Slum-filmen har i hvert fall havna der den hører hjemme: Hos de hardhjerta som feller kosetårer over groteske sosiale tragedier. Dette er Oscar-segmentet. Det elsker å grine. I den forbindelse kan jeg sitere Aftenpostens anmeldelse av «Milk», som altså handler om en stilig og sterk politisk aktivist: «Vårens vakreste grinefilm.» Ja, også homofile er rørende.
BESTE ANIMASJONSFILM ble «Wall-E», en litt voksen anorakk-komedie om rusten søppelrobot på en ødelagt jord. Den fikk pris på Al Gore-kvoten, men «Kung Fu Panda» er mye, mye stiligere, også teknisk.
Lov meg at dere glemmer hele greia kvikt og heller ser på tirsdagskveldens Ravi-presentasjon av superhiten «Ten thousand lovers» på NRK.
Kommentarer