I Aftenbladets artikler om Max Manus-filmen nylig har enkelte historikere etterlyst alternative historier fra norsk motstandskamp.
– Det nytter ikke å lage film om alle. Man må velge. Ikke minst det beste navnet. Hør som det klinger: Max Manus, sier Gunnar Sønsteby til Aftenbladet under sitt besøk i Stavanger onsdag.
– En filmtittel som Helge Hansen, Stavangers kommunistsabotør, hadde ikke vært det samme?
Han overhører spørsmålet og fortsetter i sin egen tankebane:
– «Gunnar Sønsteby» har ikke slik klang som Max Manus. Med sine skipsoperasjoner på Oslo havn sto han og Gregers Gram for noen av de flotteste sabotasjeaksjoner som er gjort i Europa. På film blir det spektakulært.
Tidlig ute
Historikere har påpekt at kommunistsabotører drev med aksjoner allerede under krigens første år. Den offisielle hjemmefrontledelsen advarte mot dette av frykt for represalier. Sønsteby kommenterer:
– Det stemmer ikke helt. Allerede i 1941 sprengte SOE (britisk sabotasjeorganisasjon som opererte i Norge, red.anm.) Hydros kraftstasjon ved Bodø. Det er den flotteste aksjonen av alle.
– Men kommunist Asbjørn Sunde, leder av Osvald-gruppa i Oslo, var tidlig ute i hovedstaden. Vinteren 1942 la han inn en symbolsk protest samme dag Quisling ble innsatt som ministerpresident. Han sprengte både Østbanen og Vestbanen.
Sønsteby reagerer spontant:
– Det er forferdelig å sette en ladning slik. Tenk på alle uskyldige menneskeliv som kunne gått tapt. Det ville jeg aldri gjort.
Han legger til, vel vitende om at Helge Hansen ble kjent i Stavanger for sprengningen av knottfabrikken i Hillevåg:
– Knottfabrikker var ikke mine mål. Det gikk bare ut over Norge. Men jeg liker ikke å kommentere det andre gjorde.
Venn med Sunde
– Hva synes du om din kommunistkollega?
– Jeg ble venn med ham fra 1943. Han var en uredd mann og tok en rekke ubehagelige oppdrag, slik også jeg gjorde.
Da det bare var to uker igjen av krigen, ble Sønsteby sendt av Jens Christian Hauge for å stagge kommunistsabotørene.
– Jeg varslet dem om at de ikke måtte gjennomføre en aksjon mot jernbanevognverket på Hamar. Hensikten var å ikke irritere tyskerne til kamp like før krigens slutt.
Da Sunde skrev bok etter krigen, kom han hjem med et signert eksemplar til Sønsteby og hans foreldre på Ekeberg.
– Det satte jeg stor pris på.
Han hjalp Sunde og kona etter krigen. Men kommunistens liv utviklet seg til en personlig tragedie. Da Sønsteby for en tid tilbake ble kontaktet av en person som vil lage filmmanus om Sunde, var han meget avvisende.
– Jeg har sagt til vedkommende at det ikke bør skje. Jeg vil ikke bidra med opplysninger. Det blir altfor vanskelig.
Nei til etteretning
Historiker Tore Pryser antydet i Aftenbladet at Sønsteby kan ha overvåket kommunistiske motstandsfolk etter krigen. Til det sier han:
– Britisk etterretningsvesen inviterte meg på en flaske whisky etter krigen. SOE-sjef oberst Wilson spurte om jeg var interessert i å gå inn i etterretningstjeneste for å fortelle om alt og alle, ikke bare om kommunister. Jeg takket nei. I november 1945 dro jeg til USA og ble borte i fem år, da det meste av slikt foregikk.
– Altså at andre motstandsfolk overvåket kommunister?
– Ja, alle som ikke fulgte spillereglene.
Sønsteby opplyser at historiker ved Norges Hjemmefrontmuseum, Frode Færøy, arbeider med en doktorgrad om de kommunistiske motstandsfolkene.
– Det har jeg store forventninger til. Motstanden til for eksempel Peder Furubotn var helt klart en kamp mot nazismen og for demokratiet.
Kommentarer