Hancock - gammel, men god

«River - The Joni letters» er en av årets varmeste og mest lavmælt intense jazzplater. Hancock snuser og lukter på Joni Mitchells sanger - og finner nye innfallsvinkler og nye løsninger. Han går metodisk til verks, som en dreven professor emeritus. Men sluttresultatet er verken kaldt eller distansert, som tilfelle noen ganger er når velskolerte jazzartister med klype på nesen dukker ned i populærmusikken.

Men Hancock har alltid vært åpen for ulike sjangre og uttrykk. Og man skjønner raskt at Joni Mitchell er en artist pianisten - med bakgrunn fra Miles Davis fantastiske midtsekstitallsband - setter umåte stor pris på. Og han er smart nok til å hente inn solide vokalister til å ivareta Mitchells komplekse tekstunivers. Sjøl konsentrerer Hancock seg om det like komplekse musikalske uttrykket.

Sjøl om det ligger mye jazz i Mitchells egne plater, plasserer Hancock sangene hennes i et mye klarere jazzdefinert univers. Det er åpenbart allerede i åpningssporet «Court and sparks» - varmt sunget av Norah Jones. Og denne jazzfølelsen bare forsterkes i «Edith and the kingpin» - superb tolket av den aldrende rockbestemoren Tina Turner, en artist jeg trodde hadde gjort sine beste ting. Men her er hun til stede med en kraftfull følsomhet som gjør sangen til en av albumets aller beste. Men også Joni Mitchell sjøl er tydelig og sporty til stede i versjonen av «Tea leaf prophecy».

Men Hancock og hans superbe lille band gjør også et par låter Mitchell ikke har skrevet, men visstnok latt seg inspirere av - nemlig Mills, Duke og Ellingtons «Solitude» og Wayne Shorters «Nefertiti». Sistnevnte en instrumental med Wayne Shorter sjøl til stede på saksofon og en låt som også peker tilbake til Hancock og Shorters gamle arbeidsgiver Miles Davis. «Nefertiti» var åpnings- og tittelsporet på det klassiske Davis-albumet ved samme navn fra 1967 - et album spilt inn med mestertrompetistens andre «store kvintett» og også et album herrene Shorter og Hancock preget med sine komposisjoner.

Sirkelen er dermed sluttet.