Helgelyd Uke 28: Usommerlig, usømmelig sentimentalt

Aftenbladets eksperiment med å dele spillelister på Spotify med leserne har blitt godt mottatt. Denne gangen overlates ansvaret for Helgelyden til Arild Abrahamsen:

Dette er hele spillelisten på Spotify

Det er sånn at sommeren egentlig ikke er for folk med følelsesliv. Vi som lever i skyggenes dal oppsøker imidlertid sentimentale sanger sjøl om sola skinner, fordi muntre, festlige, viltre sanger er nesten uutholdelige, og da tar jeg med Mozart sine.

Her er noen som kan gjøre vondt i halsen. Ta vel i mot dem. De har det til felles at de kommer fra den tidløse intetheten da alt ble til og ingen ting glemt.

Hekkan skeltan

"Helter skelter" er egentlig med fordi det er en desperat, skrot-bejaende rockelåt som ble sunget av en av rockens råeste stemmer, Paul McCartney. La meg også tilegne den til Michael Jackson, som en representant for de som gikk aldeles på trynet i hurlumheien.

Men Beatles ligger ikke på Spotify, så Pat Benatar skal få synge. Jenter likte henne.

Pat Benatar - Helter skelter

The Ibsen of hellfire

Den neste er Arthur Browns "Fire", som på opprinnelig vinyl låt som et midtby-opprør, men som etter hvert har fått litt klang av sokkatørr gymsal-akustikk. Lytt i hodetelefoner. Orgelet myldrer som maur. Det er kult. Imidlertid: "Fire" er med på grunn av Henrik Ibsen, for da justisministerens sønn for lenge siden laget sin Døde Våkner-avantgarde-film, lå Browns hyl under bildene av salige Ibsen, som en formaning om å lytte til dikteren som holdt dommedag over seg selv.

Arthur Brown - Fire

Derfor elsker Gud menneskene

Etter The God of Hellfire er det helt unaturlig å gå til en annen Gud, nemlig jøden Randy Newmans fantasi over Guds forhold til menneskene. Lytt til teksten på "God's song". Den forteller enten om selvutslettende naiv religiøsitet eller om den egentlige, absolutte trofasthet. Enten ironi eller patos. "How we laugh up here in heaven of the prayers you offer me. That's why I love mankind".

Randy Newman - God's song

Now I'm dead..

Mer Gud. Denne Elvis Costello-sangen hørte jeg hos Einar Risa på slutten av åttitallet og gikk og lette etter den i cd-butikker. Slik hadde dei det då. En konversasjon med Gud eller hans nærmeste der de lurer på om forsynet ikke heller skulle gitt verden til apekattene. "Now I'm dead, now I'm dead, now I'm dead, now I'm dead". Syng med. Det er lov. Det er fredag.

Elvis Costello - God's comic

Frokost-tårer med Joel

Direkte til de virkelig gudløse: Billy Joels "Leningrad" handler om vennskap med følsomme kommunister. På Kampen før i tida spilte dattera mi og jeg den til frokost fordi det var umulig å holde øynene tørre, og sentimentalitet er en fin start på dagen. Allerede ved piano-introen kommer du til å grine. Joel var en av de flotteste stemmene i dengangen, som er en egen multiplikasjonstabell. "Such was life in Leningrad". Oioioi.

Billy Joel - Leningrad

In Germany before the war

Her kommer en av de vakreste sangene som er laget noensinne, sammen med Tom Waits' "Tom Traubert's blues": Randy Newmans "In Germany before the war" er spilt inn av mange, og dere skal få høre Marianne Faithfull fordi hun nok har det kuleste etternavnet i utroskapens tid.

Tekstlinja "I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea" ble en slags melankoli-minimalistisk hustavle for meg lenge. Lytt med andakt. Newmans versjon er ikke på Spotify.

Marianne Faithfull - In Germany before the war

Seil skipene rundt meg

Siden vi snakket om hustavler: Da jeg satt nyskilt i en kjellerleilighet ved kunstisbanen, hadde jeg en plakat på veggen: "Sail your ships around me, and burn your bridges down", som en påminnelse om at man trenger skip rundt seg når bruene brenner. Hva Nick Cave egentlig mente med teksten til "Ship song" aner jeg ennå ikke.

Nick Cave - The ship song

Hva drømmer er laga av

En av de mest romantiske skikkelsene i den halvmoderne rocken er Marilyn Manson, og når han synger den gamle Eurythmics-sangen "Sweet dreams are made of this" er han himmelsk god. Ironisk, forknytt, full av smerte og uforstilt galskap. "Some of them wants to use you, some of them wants to be used by you." En synth-and messer mama mama mama mama. Bare hør.

Marilyn Manson - Sweet dreams are made of this

Rolling Stones

The Rolling Stones' album "Let it bleed" er ett av de mest vellykka i verden. To be played loudly, sto det på lp-coveret. Alle sangene er perfekte. Vi skal høre på filosofi-leksjonen "You can't always get what you want, but if you try some time, you get what you need." Det må ha foregått ting oppe i hodet på de steine rockerullerne. Av og til. Hør på de salige kastrat-katolikkene i åpningen, søte små engelskmenn som aldri skal få det de vil. Den kyniske livsvisdommen får en slags puritaner-vri. Ikke prøv denne på pc-høyttalerne.

The Rolling Stones - You can't always get what you want

Søndag morgen øl

De irriterte unge som eier egen pc og ikke låner eldresenteret sin, vil ha lagt merke til at det er en del gammal musikk her. Det er fordi det må være sånn. Om tjue år husker ingen Radiohead, men Kris Kristofferson blir ennå spilt. Hangover-romantikkens yppersteprest, den fysiske sårbarhetens traktorstemme. "Sunday morning coming down" er en klassiker, som det heter. Kjenner du deg ikke igjen i denne, har du aldri levd, så si takk for i dag til mamma og pappa og get a life.

Kris Kristofferson - Sunday morning coming down

Elton John som cowboy

En annen voksen mann. Mange tror at Elton John alltid var en pianoklovn i rare briller. Men han og tekstforfatter Bernie Taupin laget et av de fineste albumene i historien – "Tumbleweed connection". Hør på "Ballad of a well-known gun" som burde bli spilt på et sånt 40.000 kroners anlegg som folk hadde før. Vegg til vegg og nabo til nabo og vel så det.

Elton John - Ballad of a well-known gun

Love is what we came here for

Og dere slipper ikke så lett. Her finnes også Eltons og Bernies lille kjærlighetssang "Love song", og hvis du ikke får tårer i auene av den, bør du levere inn kjønnsorganene dine ved neste checkpoint, for du har ikke noe der ute å gjøre hvor de blir brukt. Hør på hele Tumbleweed Connection.

Elton John - Love song

Den evige trekant

Nå skal vi bli kulturhistoriske. Crosby, Stills, Nash and Young fortalte på en konsert-lp at sangen "Triad" handlet om ting de hadde strevd med sammen. De trøbla med den. Og det er ikke rart, for sangen inneholder den steingalne romantikken som forårsaket at en bråte unger i 30 års alderen er ulykkelige idag. "Hvorfor kan vi ikke fortsette som tre", sang de om problemet som oppstår når man vil ha mer enn én kjæreste. Mangekjæreste-systemet regjerte, og ungene fikk mange onkler og blomster i krøllene. Men sangen er vakker. Jeg har ikke funnet live-versjonen til CSNY på Spotify, men hør på den med Jefferson Airplane – mjuke som et glidefly:

Jefferson Airplane - Triad

Engelen som datt fra Mars

Jeg sa at dattera mi kunne få med én request, og hun sendte en haug. Ekte sekstiåttere har ikke beskjedne barn. Det ble "Life on Mars" med Britannias lys. Kollega Tagesen var i Cannes da David Bowie besøkte med Mr. Lawrence-filmen, og han har beskrevet fenomenet: Da Bowie kom inn i rommet, var det som om det oppsto et nytt lys. En engel hadde vandret inn. "It's a godawful small affair". Lytt til den stemmen, lytt til den stigningen i sangen. Det er som sex. Herre min Gud.

David Bowie - Life on Mars

Holy Cohen!

Leonard Cohen kom inn i livene våre, og jeg ble sittende i et halvt år og stirre tomt framfor meg og ble aldri en normal gutt igjen. Jeg kunne valgt ut tjue sanger med panser-penetrerende poesi. Jeg tar den relativt nye "The guests". "And no one knows where the nights is going".

Leonard Cohen - The guests

Vi bare gjør det - rett på veien!

Vi slipper ikke The Beatles. "Why dont we do it on the road" fikk oss alle til å føle at vi var asfalt-galningar på vei på jobb rett fra fest, og vi kunne gjort hva som helst midt i veien, det passet bare aldri. Beatles er ikke på Spotify før alle rettighetshavere er døde, så dere skal få høre Dana Fuchs fra soundtracket til den fantastiske filmen "Across the Universe".

Dana Fuchs - Why don't we do it in the road

Rustne Rod

Det finnes en underkjent mann som heter Rod Stewart. Fordi han likte damer i stygge klær ble han en slags partypoppis. På albumet " Every picture tells a story" sang han fine sanger med en stemme som fortjener å bli gift med ei anstendig lærerinne og far til nerdete matematikk-barn. Hør på "Seems like a long time".

Rod Stewart - Seems like a long time

Lørdagskveldens hjerte smerte

Egentlig blir jeg uvenner med søstera mi for ikke å spille "Tom Trauberts blues", men da Per Dybvig jr. og jeg var i Cannes sammen, het de åtte dagene samla og svett "Looking for the heart of Saturday night", så her er Tom Waits.

Tom Waits - The heart of Saturday night

Buksebrettene er skitne

Procol Harum er virkelig gammalt, men på albumet deres sto det "Skal spilles i samme sinnstilstand som den ble laget". Det går ennå. "Homburg" er utrolig vakker med sin merkelige, intuitive tekst. Jeg har bare fått tak i en live-versjon fra Italia, og hater egentlig det. Tenk om jeg bare kunne legge en ripp opp på nettet og linke! Men da. Rett i fengsel, Arild. "Your trouser cuffs are dirty, and your shoes are laced up wrong".

Procol Harum - Homburg

Månen over Bourbon Street

Jeg har nølt med dette. Kollega Berekvam hater Sting, og jeg blir litt nervøs av det. Men "Moon over Bourbon Street" tilhører den absolutte, visuelle musikk-romantikkens hylletopper, så den må med. "I know what I do must be wrong". Hvis du har sett Sting være jazzklubb-eier som spiller ståbass i filmen "Stormy Monday", glemmer du det aldri.

Sting - Moon over Bourbon Street

Fra Eddie til Kristin

Dette ble for langt, men jeg skal slutte nå. Eddie Vedders jubileums-versjon av Dylans "Masters of war" tilegnes Kristin Halvorsen for hennes lojale Nato-engasjement. "Even Jesus would never forgive what you do."

Eddie Vedder - Masters of war

We apologize for the inconvenience.

Dette tar halvannen time, men du blir et stiligere menneske av det.

Følg meg på Twitter: @arilabra