Helgelyd Uke 29 - Psychedelia

Ukens Helgelyd er satt sammen av Tormod Eikill:

Du åpner hele spillelisten i Spotify ved å klikke her .

I dag skal vi ut på en spennende reise, for å bruke et uttrykk som var moderne i fjor. Vi skal rundt førti år tilbake i tid, og åpne et lite vindu i pophistorien, nemlig psykedeliaen. Det dreidde seg i hovedsak om de to årene 1967 og 1968, hippie-bevegelsens kronår, men tjuvstartet i 1966 og ebbet ut i 1969. I 1970 ebbet hele hippiebevegelsen ut på Isle Of Wight-festivalen, der slitne og angstbiterske idealister ble voldelige og sloss med vakter for å komme gratis inn.

Psykedeliaens viktigste arvtaker ble prog-rocken, selv om psykedeliaen ikke var noe definert musikalsk uttrykk. Den var mer en anskuelse, en filosofi tuftet på og oppmuntret av LSD og indisk filosofi og religion, og en sterk estetikk som involverte alt fra Paisley-klær til utflytende skriftfonter og kaleidoskoplignende grafikk med sterke farger.

Siden det ikke var en bestemt musikkform, fikk vi fort psykedelisk rock, psykedelisk pop, psykedelisk folk, og så videre. Fellesnevneren var en stor frihet på alle plan: muskalsk, tekstmessig, lydbilde, og en utstrakt bruk av instrumenter som ikke hørte til i den tradisjonelle rocken, ikke minst indisk sitar.

Donovan - Sunshine Superman
The Beach Boys - Good Vibrations
The Byrds - Eight Miles High

De lærde strides om når og hvor psykedeliaen startet, men jeg mener Beatles' singel "Paperback Writer / Rain", og da spesielt b-siden, markerer en slags start. Beatles fortsetter på Revolver, med Lennons monumentale "Tomorrow Never Knows".

Beatles var i India og traff Maharishi Mahesh Yogi, og på denne turen var også visesangeren Donovan og Beach Boys- medlemmet Dennis Wilson med. Så det er ikke tilfeldig at akkurat disse var tidlig ute.

Alle de tre ovennevnte låtene kom ut i 1966. Legg merke til groovet i Donovans låt, seinere samplet av Imani Coppopla da hun laget one hit-wonderen "Legends Of A Cowgirl" i 1993 - dette var ukjente takter hos en visesanger! Og på Good Vibrations er det jo bruken av det merkelige instrumentet theremin som preger hele produksjonen. Eight Miles High er "gjennomsyret", og det er vel første gang noen har våget å spille en slik type gitarsolo!

The Bee Gees - Holiday
The Lovin' Spoonful - Summer In The City
The Hollies - Maker
The Small Faces - Itchycoo Park
The Zombies - Time Of The Season

Beatles, Byrds, Donovan og Beach Boys var jo alle etablerte artister i 1966-67, og her kommer et knippe til fra den kategorien. Det var bemerkesesverdig fort gjort for artistene å omstille seg til den nye "virkeligheten", for noen, for eksempel Hollies, virket det som om det egentlig var nok å kjøpe seg sitar, så ble det liksom psykedelia av seg selv. Men sangen er fin! Den store klassikeren blant disse er vel likevel Zombies' "Time Of The Season" fra det fantastiske albumet "Odessey & Oracle". Sjekk ut! (ligger ikke på Spotify).

Så går vi over til psychedelia folk:

Moby Grape - 8:05
The Grateful Dead - St. Stephen
Traffic - 40.000 Headmen
Julie Driscoll, Brian Auger & The Trinity - This Wheel's On Fire
Jimi Hendrix Experience - All Along The Watchtower

Litt underlig, kanskje å kalle dette folk, de to siste har jeg med i denne kategorien fordi det er Dylan-låter. Ellers er felles for disse at de egentlig er blues-soul-r&b-rock-band mer enn folk-utøvere, men i disse årene var det flere som tok inn elementer fra folkemusikk og country. Alt var lov! Grateful Dead må være med, det var jo et band som holdt psykedelia-fanen høyt hele livet. Hendrix er selvskreven, og denne låten er hentet fra en av historiens mest psykedeliske album, " Electric Ladyland ".

Cream - Badge
Steppenwolf - Sookie Sookie
Iron Butterfly - In-A-Gadda-Da-Vida
Spirit - Dark Eyed Woman
John Mayall & The Bluesbreakers - The Super-Natural

Dette knippet er artister som viser både bakover og framover - de har bakgrunn som blues/bluesrock-band, de er innom psykedeliaen og på vei mot den progressive rocken. "Badge" er Creams svanesang. Legg merke til den friske bassen til Jack Bruce, og ikke minst rytmegitaren som kommer inn i midten av låten. Den er ganske riktig spilt av George Harrison. Eric Clapton synger. "Sookie Sookie" er en soullåt av Steve Cropper, som også gitaristen Grant Green har en fin versjon av. Den åpner albumet Steppenwolf , som også inneholder monsterhiten Born To Be Wild . En liten historie også om In-A-Gadda-Da-Vida: Det heter seg at tittelen egentlig var "In The Garden Of Eden", men det var det bare vokalist/låtskriver som visste. Og da han kom i studio for å synge den inn, var han så rusa og snøvlete at ingen hørte hva han egentlig sang. John Mayall var jo ingen psykedelia-artist, han var bluesmann. Først hadde han Clapton med i bandet, så Peter Green, og så Mick Taylor. Dette er Green, og det er Greens låt, og det peker fram mot Fleetwood Mac, dette. Det viser også at blues/r&b-artistene var preget av den nye tiden. Noen andre eksempler på det:

Taj Mahal - The Cuckoo
Dr. John - Danse Kalinda Ba Boom
Quicksilver Messenger Service - Pride Of Man
Captain Beefheart - Abba Zaba

Se der, ja. Her skjer det ting med blues-gutta også. Nydelige eksempler på psykedeliaens virkning på tidligere blues-helter. Captain Beefheart har fremdeles blues-lineup-en med Ry Cooder på gitar, og Taj Mahal har også rene bluesmusikere i studio. Men hør hva de spiller! Fantastisk. Dere bør også sjekke ut hele albumet Gris-Gris til Dr. John.

The Doors - Summer's Almost Gone
Procol Harum - A Whiter Shade Of Pale
The Moody Blues - Nights In White Satin
Jefferson Airplane - White Rabbit
Syd Barrett - Octopus
The Nice - Diary Of An Empty Day

Dette er band som oppsto i psykedelia-epoken, og som også leverte noen av epokens virkelige evergreens. Det er ikke så mye å si her, bortsett fra at vi tok med The Nice siden det bandet gikk en helt ny vei og begynte å flørte med klassisk musikk, noe vi også kan høre litt av hos Procol Harum. Og Syd Barrett må være med siden Spotify ikke har noe musikk av Pink Floyd.

The 13th Floor Elevators - Roller Coaster
Love - Alone Again Or
The Red Krayola - Hurrricane Fighter Plane
The Electric Prunes - I Had Too Much To Dream
Love Sculpture - In The Land Of The Few
Tomorrow - My White Bicycle
The Idle Race - Hurry Up John
Simon Dupree & The Big Sound - Kites

Nå har vi kommet til det morsomste kapitlet i spillelisten: die-hard psykedelierne - de bandene som levde og døde med stilarten. Samtidig er det vel de bandene jeg vet minst om. Men noe vet jeg: Et av 1967s absolutt beste album var Forever Changes med Love. Og så vet jeg at The 13th Floor Elevators var bandet til Roky Erickson, at Dave Edmunds spilte i Love Sculpture , at The Idle Race var fra Birmingham, og aldri slo gjennom, og at Simon Dupree... osv. etter hvert ble til Gentle Giant.

The Savage Rose - Long Before I Was Born
Tages - Have You Seen Your Brother Lately

Hva så med oss? Lite i Norge, men i Danmark og Sverige finnes det eksempler, og spesielt sterke er The Savage Rose, som faktisk spilte på den store amerikanske Newport-festivalen i 1969. Dette er et band som har eksistert uavbrutt siden den gangen, og de gir stadig ut nye plater med nytt stoff. Men aller tøffest var de vel på 60- og 70-tallet som her. De var også og spilte i Giskehallen, der undertegnede så dem live. Stort.

Donovan - Hurdy Gurdy Man

Vi avslutter der vi begynte, med Donovan fra 1968. Dette er en skikkelig klassiker, og den viser også hvor store friheter produsentene kunne ta seg i denne tiden. Albumet er faktisk krevende å høre på grunn av Mickie Mosts kreative innfall på lydsiden.

Sånn. Puh. 2.2 timer med dette får det til å svive i skrotten!

Følg meg på Twitter: @teikill