Lurer du på hva du skal spille av musikk i helga? I tiden framover vil Aftenbladets kulturmedarbeidere dele sine Spotify-spillelister med leserne.
Ukens Helgelyd er satt sammen av Sven Egil Omdal
Du åpner hele spillelisten i Spotify ved å klikke her
Det er den tiden på året da tankene daglig drar seg mot den iberiske halvøy. Vi begynner helgen med spansk lidenskap og portugisisk lengsel, men drar etterhvert vestover og forsøker å finne den myke nattstemningen ved hjelp av amerikanske røster og instrumenter. Men jeg advarer: Det blir en melankolsk reise.
Kastanjetter
La oss like godt starte med Carmen Paris og El Caramelo fra hennes siste plate "InCubando"¨. Carmen Paris er omstridt blant flamenco-puritanere, men hennes prosjekt er å frigjøre den aragonesiske, klassiske jota-dansen ved å blande den med elementer fra flamenco og jazz. Grip kastanjettene!
Temperamentet er et helt annet i den portugiske fadoen, men lengselen og intensiteten er den samme. Vi spiller to av de yngre fadosangerinnene, og slipper så til fadoens dronning, Amalia Rodrigues. De gir alle uttrykk for den spesielle portugisiske saudade, den melankolske lengselen etter et annet sted.
Mariza - Vielas de Alfama
De skjeve, bratte gatene mellom de slitte murveggene i Alfama-bydelen i Lisboa, hvor fadoen strømmer ut fra de små familieeide restaurantene, sammen med lukten av grillete sardiner og bacalao. Det er dette Mariza synger om, i en av de mange fadosangene som hyller akkurat Lisboa. Mariza, som har portugisisk mor og far fra Mozambik, er vokst opp i Alfama og bydelen Mouraria, så da slenger jeg like godt på hennes minner om Há Festa na Mouraria
Cristina Branco - Saudade
Cristina Branco hadde egentlig tenkt seg en karriere innen jazzen, men da bestefaren tvang henne til å lytte til Amalia Rodrigues, var valget lett: Hun ville synge den triste poesien om lengselen mot havet, og lengselen hjem, om drømmen om det som alltid er et annet sted, om saudade.
Amalia Rodrigues - Fado Português
Finnes det noen annen musikkart hvor en enkelt artist har hatt så stor innflytelse? Gjennom sine 40 år i platestudio og på scenen skapte Amalia Rodrigues den moderne fadoen. Alle kvinnelige fadosangerinnner måles mot henne, og når ikke opp. Hun eksporterte lengselen til USA, Storbritannia, Frankrike, Japan, ja selv Sovjetunionen, hvor de vel visste hva lengsel var fra før.
Miles Davis - Concierto de Aranjuez (adagio)
Joaquin Rodrigo sa selv at hans mest berømte verk var viet til hagene og det gamle kongeslottet i Aranjuez, litt sør for Madrid, og at andresatsen skal skildre "magnoliaduften, fuglesangen og fontenespruten", kona sa at den skulle romme både minnene om deres lykkelige hvetebrødsdager og smerten i hennes uønskede abort. Andre hører sorgen over bombingen av Guernica to år før verket var ferdig i 1939. For meg er denne adagio-satsen en soltørket landsby på kanten av den spanske høysletten som langsomt våkner til liv etter at krigen er over. Og ingen får fram dette famlende møtet med den nye dagen og det nye livet enn Miles Davis fra hans "Scetches of Spain".
Dizzy Gillespie & Stan Getz - It's the Talk of the Town
Så er vi over dammen, og tilbake i jazzens gyldne 50-tall. Og det ble ikke mye gyldnere enn da Dizzy Gillespie, som hadde måttet gi oss sitt eget orkester, vinteren 1953 gikk i studio sammen med Stan Getz, Oscar Peterson og et knippe andre toppmusikere og spilte inn albumet "Diz and Getz", med blant andre denne låten, som også Coleman Hawkins har gjort en fin versjon av.
Charlie Byrd & Stan Getz - Desafinado
Charlie Byrd ble sendt av Kennedyadministrasjonen på goodwill-tur til den gamle portugisiske kolonien Brasil i 1961, og der var det neimen ikke saudade han kom hjem med. Kraftig inspirert av den brasilianske musikken fikk han med seg Stan Getz i studio. Resultatet ble "Jazz Samba", hvor "Desafinado" er den mest kjente.
Coleman Hawkins - Someone to watch over me
Noen skulle ha passet bedre på Coleman Hawkins, det gikk ille med ham til slutt. Og han blir avvist som banal av mange jazzelskere. Men han var der før Lester Young, Stan Getz og de andre saksofonistene, og ingen av dem er upåvirket av ham. Og siden vi er i en litt sørgmodig stemning denne helgen, lar vi ham like godt slippe til også med "Smoke gets in your eyes" , som en fin overgang til nok en melankoliker:
Chet Baker - My Funny Valentine
Det ryktes på Wikipedia at denne standardlåten til Rodgers & Hart er innspilt på over 1300 album, med over 600 artister. Likevel: Si "My Funny Valentine", og det er som om Chet Baker melder seg personlig ett eller annet sted i den innebygde mp3-spilleren vi alle går og bærer på. Den ble hans signaturlåt, og hver eneste gang jeg hører låten, er det som om han eier den. Det er egentlig en munter liten tekst ("is your figure less than Greek?"), men Chet Baker gir den en inderlighet som vel ingen kvinne kan motstå?
Oscar Peterson - Body and soul
Så løser vi litt opp. Kanskje det drar seg mot oppbrudd ut i sommernatten, og tiden er inne til en tett liten siste dans, mens Oscar Petersons fingre flyr sommerfuglett over tangentene. "Body and soul". Dette var ofte siste låten til Johnny Holmes Orchestra, hvor Peterson ble oppdaget for det geniet han var. Mens han spilte "Body and soul" ropte en i bandet ut en eller annen sær melodi som unge Petersen øyeblikkelig måtte inkorporere. Han bommet aldri, og "de andre musikerne forgudet ham. De andre gutta i orkesteret var det beste publikum han noengang hadde", ifølge Johnny Holmes selv.
Bill Evans - Alice in Wonderland (take 2)
Det var en slik junihelg som denne, for 48 år siden. Bill Evans Trio møttes på klubben "Village Vanguard" i Greenwich Vilalge i New York til fem sesjoner som skulle bli deres siste sammen, bassisten Scott LeFaro ble drept i en bilulykke ti dager senere. Men da var det som skulle bli ett av jazzens mest legendariske album i boks, full av kafélyd og autensitet. Spill gjerne hele albumet søndag ettermiddag og klirr med, du finner det på denne lenken.
Nina Simone - I Shall Be Released
Ikke mange kvartalene unne "Village Vanguard" satt den unge Bob Dylan og sang, han kom til New York samme år som Bill Evans spilte inn albumet. Vi hadde en egen His Bobness-spesial i Helgelyd for noen uker siden (
du finner den her ), så jeg lar Nina Simone synge den fineste av alle hans låter. I melankoli og savn tilegner jeg den til en god venn som gjerne ville ha denne sangen i begravelsen, og som fikk det.
Nina Simone - Just Like Tom Thumb's Blues
Og så finner jeg en link mellom Dylan, Simone, New York og saudade. I Dylans "Just Like Tom Thumb's Blues" er sangeren down and out i Juarez, Mexico, blant horer, bourbon "and the harder stuff", men kjenner lengselen etter et bedre liv i New York så sterk at han klarer å bryte opp og dra tilbake. Fado fra New York.
Antony & The Johnsons - You Are My Sister
Vi har krysset en del grenser, geografiske og musikalse. Nå krysser vi også den mellom kjønnene. Eller snarere: Vi roter oss inn i et uoversiktlig grenselandskap, hvor det kan oppstå mye smerte og lengsel. Fra New York og fra dette uklare landskapet mellom mann og kvinne har ingen sendt sterkere musikalske rapporter enn Antony Hegarty, og sterkest av dem alle er denne, med tekstlinjen: "There's nothing to be gained from remembering". Men heldigvis slutter den med det samme håpet som ligger til grunn for all god lengsel: "May all of your dreams come true/I want this for you/They're gonna come true-
Kommentarer