Blir det «Ta ein kjangs!»?

Nå går nåttå opp i limingå

og mørknå skrompe inn

Eg ligge langflade på golve

Kan'kje finna fingen min.

Sånn dundrer Froddien og Stavangerensemblet inn i rockehistorien. Strengt tatt er det Knut Køningsbergs fire flate på basstromma som leder an. Så kommer de andre i takt nummer to. Anders Brus gitar, Reidar Larsens tangenter og Gunnar Engens bass. Froddien klarer til og med å snike inn et lite rockeskrik - «Ouuæææ» før han går løs på rockens kanskje beste beskrivelse av en grålysning.

Kor e fingen?

«Kan'kje finna fingen» er nullpunktet for Stavangerrocken. Med stor S. Folk hadde spilt rock tidligere, men når Froddien smøyg seg despomykt fra LP-rillene, gjennom ledningene og ut gjennom høyttalerne, det var da det startet.

Singelen kom i 1978. A-sida var «Kan’kje finna fingen» og B-sida «Vidunderlige nye Stavanger» – begge skrevet av Svein Tang Wa. Visesangeren fikk nesten Anders Bru og Frode Gjerstad til å ramle av stolen på Viseklubben en kveld i 1975. Begeistringen gikk ut over balansen. Den sangen! Aahhh.. Den var virkelig....ahhh... Tang Wa var ikkje kjibe, og Ensemblet fikk bruke sangen. Litt tid, noen sparepenger og et studiobesøk i Bergen senere var nullpunktet klart. En hutrende Frode Rønli stilte seg opp på Torget med plakaten "I dag: Fersk råkk".

Råkk, med å, og to k-er.

Råkk.

Dår e någe løye her..

Sommeren 79 brukte Ensemblet på å samle materiale fra andre. Sine egne ting la de bort. Tor Salomonsen, Gunnar Roalkvam og Svein Tang Wa hadde det de trengte. Litt melodiarbeid, og så hadde de det klart.

Antall interesserte plateselskap: Null.

- Det hørtes nok underlig ut for bransjefolkene, sier Anders Bru.

- Det var bare Teigen som hadde vært vill og gal på en norsk scene før. Frodden var, vel, han var Froddien. Du vett...

Ja, me vett. Froddien sang med hjertet udpå skjortå. På dialekt. Ekstremt uengelsk, og eksplisitt. Når Froddien synger «Eg har så vondt i håve at eg ork'ikkje så opp», ja da forstår vi at han mener alvor. Vi forstår det vi som formulerer graden av hodeverk på det NRK meningsmålte til landets styggeste dialekt for noen uker siden. Froddiens rolle i Ensemblet blir ofte beskrevet som "vokal og c-momenter". Alle som har hatt en nær Froddien-opplevelse forsår hva det betyr.

- Landets beste rockevokalist noen sinne, sier Tore Renberg.

- «Fingen» starter alt. Det er da rock i Stavanger begynner. Dette er fødselen. Arven vår begynner med singelen, og oppdragelsen starter med utgivelsen av «Ta ein kjangs».

Britisk slektskap

Renberg var ein dredunge da Ensemblet moste til med sin nyveiv-inspirerte, folkelige, dansbare, dialektførte og rå musikkmiks. Renberg var for liten til å gå på konsert, men han var fan. Der andre kastet seg på pønken og postpønken var Ensemblet fjerne slektninger av Elvis Costello og The Who, for å nevne to. Inspirasjonen kom fra britene. Anders Bru & Co. ville ha det tøft, og dansbart. De fant elementer i ska og reggae som de likte, og tok med. Bru, som var musikalsk førstehjerne i prosessen, beskriver det slik.

- Vi hadde alle spilt mye og hørt mye da Ensemblet ble etablert. "Ta ein kjangs!" var en oppsummering av det vi kunne og det vi likte. Og det var en erkjennelse, eller oppdagelse, av at vi kunne si mye rock 'n' roll på dialekt. Kraftsalver, faste uttrykk og universelle poenger, alt fungerte på vår dialekt.

Måten Police forvaltet musikkhistorien og sjangermangfoldet på likte de også. Men det de laget sommeren 1979, og ga ut i 1980, det var noe ganske for seg sjøl.

- Ikke én svak låt, et band i angrepsposisjon som tryllet fantastiske låter opp av hatten sin. Plata låter fremdeles forfriskende og har ikke ett dødpunkt. Bandet var også i fin kontakt med de den gang moderne bevegelsene i samtiden. Dette ga de et nytt og stavangersk uttrykk. Selv om Ensemblet har fått sin anerkjennelse, er ikke "Ta ein kjangs!" tilstrekkelig kanonisert. Både den og "Ska det ver....så ska det ver" fortjener en stor plass i rockehistorien, sier Renberg.

Frafall og trio

En av bivirkningene til Ensemblets gjennombrudd var at de legitimerte stavangerdialekten som rockespråk. Man kunne synge, vræle og hoie om blyge, smyge, foggel og å trega deg igjen, til og med i Oslo. I løpet av 1980 solgte LP-en "Ta ein kjangs!" 15.000 eksemplarer. Plateselskapet Mai distribuerte den første lp-en, og de ga nå Stavangerensemblet fast platekontrakt.

Både Gunnar Engen og Reidar Larsen sluttet årsskiftet 1980-81. Larsen gikk til Smalhans før han etablerte seg som soloartist og Engen fortsatte i andre band. Etter litt fram og tilbake kuttet Ensemblet ut jakten på ny keyboardist. De fikk inn bassisten Øystein Eldøy og fortsatte som kvartett. I 1981 kom "Ska det ver ... så ska det ver" som solgte 35.000 eksemplarer. Stavangerensemblet ble Norges mest populære band, blant annet med låter som "Radio" (oppnådde førsteplass på Norsktoppen), "Kvellen va kalle", "Smått e godt" og "Foggel i dag".

- Vi ble plutselig en trio. Trommer, bass og gitar. Det var nok den største forskjellen da vi laget "Ska det ver...". I tillegg skjedde det ting på produksjonfronten. De tekniske mulighetene i studio ble flere. Ellers var vi opptatt av å holde på den formen vi hadde funnet, sier Bru.

Samme år - i 1981 - inviterte Ketil Bjørnstad Ensemblet med på prosjektet "30-årskrigen". Planene var en helaftens rockeopera, men det ble med en dobbel-lp. For ordens skyld: "30-årskrigen" er ikke blant kandidatene til sommerens livespilling på Lassa.

Nye tider, nye lyder

Tore Renberg mener å høre forskjell på det orkseteret som banket til med "Kan'kje finna fingen" i 1978 og "Ta ein kjangs!" i 1980 og den gjengen som fikk både høyere selvtillit og høyere salgstall et år og to senere.

- For meg høres det ut som om Anders Bru utforsker rocken fra en litt annen vinkel. Det er litt annerledes lyd, litt andre effekter og forsterkere og en liten dreining bort fra pubrocken. Ensemblet følger egentlig den naturlige progresjonen et rockeband har. Starten er veldig gjør-det-sjøl. De var et indieband, helt i tråd med tiden. Senere i karrieren utvikler de seg musikalsk, tar steg bort fra fra sing-a-longen og prøver seg på nye ting. Mange rockeband følger den kurven, og mange vender tilbake til utgangspunktet etter en periode med litt eksperimentering.

I 1982 kom Stavangerensemblet med sin tredje lp, "På bommen" - en utgivelse hvor bandet på spor som "Doktor, doktor" og "Liga hollen" flørtet med tungrocken.

Holde fasongen

Anders Bru beskriver Ensemblets utvikling slik.

- "På bommen" er litt mer heayv. Det er en blanding av å lete etter noe nytt og en naturlig utvikling. På bommen prøver vi med gitarsynth, vi har 24-spors opptaker i studio og deler av plata ble improvisert fram. Noe skjer helt naturlig, andre ting er et resultat av at vi vil prøve nye ting. På "Knappar og glansbilder" er det en sang som heter "Dans". Den er inspirert av klangen i hardingfela. Nye klanger og ny teknologi var vi interesserte i, men det vi hele tiden ville holde på var formen og fasongen. Rock 'n' roll-en sto veldig sterkt i oss. Det gjør den ennå.

- Dere ble ikke tatt av alle de nye musikalske bølgene som kom på 80-tallet?

- Nei. Vi hørte på dem. Noe likte vi, andre ting syntes vi har helt ute. Ingen musikere er upåvirka av samtiden, men vi var aldri interessert i å kaste oss på det siste nye. Vårt utgangspunkt var rocketrioen.

"På bommen" ble belønnet med Spellemannpris i klassen for rock, men det store salget uteble. I 1984 ga Stavangerensemblet ut sitt fjerde og foreløpig siste album - "Knappar og glansbilder". Sanger som "Morningen e' vår", "Dans", "Ud å lofta vedet" og "Matt. 17.20" var blant det siste Ensemblet ga fra seg før de ble oppløst ved inngangen til 1985.

På an igjen

Stavangerensemblet gjorde et svært vellykket konsertcomeback på De Røde Sjøhus i 2001. Bandet har spilt en rekke konserter siden.

- Sangene har levd sitt eget liv uten oss. Da vi startet opp igjen gikk det for alvor opp for oss at vi forvalter en skatt. Vi har aldri spilt noen av dem fra start til mål. Det blir en ny opplevelse som vi gleder oss til, sier Bru.

- Har dere en favoritt selv?

- Vi kan ikke velge mellom våre barn. Det får andre ta seg av.