Ikke lett å bryte ut
Det kan virke sært å se en film som skildrer forsøket på å bryte med strenge regler i en menighet av Jehovas vitner. Men mange spørsmål som tas opp i «To verdener», er gyldige for fundamentalistiske trossamfunn generelt.
AV: kristin aalen
15.000 medlemmer tilhører Jehovas vitner i Norge. Trolig er 10.000 aktive forkynnere på dørene til folk. Slik vil mange gjenkjenne detaljer i den danske filmen, enten man kjenner Vitnene innenfra eller utenfra.
Regissør Niels Arden Oplev har laget en engasjerende og god film. Det skyldes hans evne til nyansert og troverdig personskildring. Tenåringen Sara og hennes to yngre søstre opplever mye godt og trygt i det tette fellesskapet i menigheten.
Men store gnisninger og dilemmaer åpenbarer seg straks lidenskapen bryter ut i dagslys. Sara ser det hos egne foreldre, men kastes også selv ut i det da hun forelsker seg i Teis, en kar som er ukjent med alt religiøst.
Filmen lar det unge paret gjennomgå en rekke prøvelser man har hørt om i forbindelse med Jehovas vitner som forsøker å bryte med menigheten sin. Man lurer virkelig på hvor angstbitersk det går an å bli straks kjærligheten drar et trosmedlem ut av folden. Regissøren får godt fram hvor nådeløst og brutalt det oppleves å bli behandlet som utstøtt.
Mot slutten fristes manusforfatterne (Oplev og Steen Bille) til også å flette inn i handlingen at Vitnene er mot blodoverføring. Det virker forsert, men er gjort for å oppnå et siste klimaks i Saras endelige valg.
De debuterende skuespillerne Rosalinde Mynster og Johan Philip Asbæk leverer utmerkede tolkninger av det forelskede paret. Flere av danskenes erfarne skuespillere gjør jobben sin.
Og selv om framstillingen er nyansert, er ingen i tvil om utgangen: Jehovas vitner har tapt nok et medlem på å være så umenneskelig strenge.
Kommentarer