Ikke mer mus nå!

Det spesielle ved «Historien om Desperaux» er i grunnen utformingen av dyreriket og kongeriket. Folk som pleier å gjøre seg kjent med kunsthistorien ved at de blar i billige kunstbøker som ble kjøpt fra korg på fortauet, vil kjenne igjen for eksempel prinsessens ansikt fra gamle malerier - hun likner egentlig Da Vincis «Frue med hermelin». Mus og rotter er til gjengjeld normaliserte med en anatomisk detaljrikdom. Dermed blir de som dyr flest: Søte og søvndyssende.

For ærlig talt: Det er lenge siden det gikk inflasjon i disse evindelige dyra og deres nevrotiske kulturproblemer. Forfatterne av barneunderholdning må være tragisk mistilpassa paranoikere. Når barn skal underholdes er det alltid en kenguru som ikke vil ha pung, en pingvin som ikke vil synge, en hund som ikke vil bite, en okse som ikke vil stange. Trøste og bære for et identitets-villsvin, jeg mener villnis.

I denne filmen handler det om ei rotte som ikke vil være rotte, en mus som ikke vil være mus, men lesehest og ei tjukk og sur jente som ikke vil være tjenestejente, men prinsesse. Handlingen foregår i et klassisk kongedømme der man ikke får lage suppe fordi det fantes en rodent i dronningens. Skildringen av monarkiet er stilisert og vakker, skildringen av rottenes undergrunn er fargerik og parodisk rå som en Scorsese-film.

Men problemstillingene er dypt uengasjerende. Hvis dette foregår i en steds-uavhengig parallellverden til den europeiske renessansen, virker det ikke særlig lurt å eufemisere rotter. Da frykter man med god grunn at den neste barnefilmen vil handle om den stakkars Svartedauen som streifer sørgmodig rundt på landsbybygda fordi han er annerledes og miskjent, og aldri får en god venn fordi de dumme menneskene frykter alt som er forskjellig fra dem. Det er allerede nå sånn at den sentimentale pedagogikkens ofre syns det er leit at torturister fra Bosnia-krigen må feire jul i fengsel uten en eneste finger å knekke.

Slutt med det.