Island-kult til slutt

NUMUSIC: Island er det mest eksotiske i hele verden. Musikalsk sett er Island en trykk-koker. Kommer det fra Island, da MÅ det være bra. Folk reiser til Island for å se hva de skal synes er tøft om et halvt år, og islendinger er så kule at de ikke trenger kantete briller for å få hipsterfaktor 35. Múm er fra Island, og musikk fra dette konkursboet kommer med høye forventninger. Vi måtte imidlertid leve lenge på halm denne kvelden før vi fikk biff.

Fra kollektivet

En stund var Múm så ordinært at jeg nesten fikk lyst til å blogge. Ikke rart Island gikk konk. De sang nestenpene "vi er fra kollektivet"-låter som fikk høflig applaus mens folk skrev tekstmeldinger og kikket etter kjentfolk i salen. "Jentemusikk" tenkte jeg, men det får dere aldri skriftlig. Originale låter, oppbygginger og instrumentering for så vidt, men da det midtveis kom nok en ballade, mer cello, mer følsom trompet, mer enstemt sang fra tre vokalister og mer blåseorgel, da kom ideen om å totalforby - ved lov - flinke, oppfinnsomme folk å være kjedelige. I det minste forby kombinasjonen blåseorgel, trompet og cello i to låter etter hverandre på konsert. Vi hørte en stund Sigur Rós handlingslamma lillebror. "If I were a bumble bee, and you were a puddle. Would I drown in you anyway, In your soggy eyeball". Kom igjen..

Yes We Can!

Jeg fikk lyst til å brøle "spill noe fett da, for vi vet dere kan". Så gjorde de det, uten at noen ropte. Så ble det Island-kult på en elektrorocksirkusmåte. Det snudde. Halleluja! Yes We Can!

"A Litle Bit, Sometimes" var det som skulle til. Og derfra og ut var det riktig trivelig. Nå kom eksperimentene ut, nå kom det ny lyd, elleville strekk og svaret på hvorfor de er på Numusic. Klart Island kan leve av å eksportere fotballspille og musikk. Nå var speeden kommet fram i kollektivet, strømmen skrudd på og hu hei hvor det går over fjellet. "Sing Along" var herlig. Total bananas i instrumenter, og bass og beat som satt. Heia Island.

Den gode del

Jeg forstår ønsket om å variere, være dynamiske og ikke spille på 11 hele kvelden. Múm er også delt i to med sirkus på den ene siden og sangkollektivet i den andre. Bare unntaksvis møtes de på midten. Spørsmålet er om du MÅ kjøpe hele pakken? Er det legitimt å si at de bare er bra når de drar på? Kun når de lar beat, bass og elektronikk styre? Selv om de er aldri så Island-kule? Noen likte nok best telyskollektivdelen. De om det. Noen kom kanskje ut i ekstase etter den friske avslutningen og hadde glemt den traurige starten. Men fos oss som både noterte og prioriterte hukommelse foran børst, vi husker at Múm var Dressmann-ordinære før de ble bra.