– Jeg tror dette blir bra

12. JANUAR 2001: Jeg satt i stua mi i Markveien 1. Det var pissekaldt ute, ennå bodde jeg i Oslo. Min siste sesong i hovedstaden, det var slutt på min kartong, ikke mer å hente, verken på Grünerløkka eller Kunstnernes Hus. Komme seg heim til garden. Begynne på ny, se om noe kan vokse og gro: Stavanger by, det e ingen vits! Kamera, film, blitz?

Blikket mitt stanset på arrangementssiden i Aftenposten Aften. En liten notis om at det skulle spille et band på Blå. Kaizers Orchestra, kalte de seg. Oljefat sto det at de slo på. Sigøynerinspirert rock sto det at de spilte. Jaha, tenkte jeg, mett av Oslodage, jeg har ikke noe bedre å gjøre enn å labbe ned Markveien, snø under føttene, kulde i tinningene, og se et dårlig ompaband fra Berlin, noen hjelpeløse klezmerpønkere på norgestur: We know who you are, we know everything about you.

Jeg kunne jo, tross alt, være heldig? Kanskje skjulte det seg noe avgjørende bak det merkelige bandnavnet? Det har jo hendt før, tenkte jeg, at jeg har latt nysgjerrigheten bestemme og endt opp flambert i en brennende forelskelse.

Jeg gikk ut i kvelden. Ingen kompiser fikk jeg med meg, ingen ville ofre en varm kveld foran tv-en for en usikker kveld med tyske tullballer som slo på oljefat og tigget om å bli de neste norgesvennene.

VI VAR IKKE MANGE på Blå den kvelden, kanskje 20-30 mann, 
men vi som hadde stilt opp, fikk 
se det jærske lyset. For hvert sekund som gikk, droppet kjevene mot betonggulvet. Ottesens vertikale verden slo mot oss, en verden hvor oppgang og fall står sentralt, en verden av lojalitet og svik 
hvor sola står i zenith og hodet henger lavt, en verden full til breddene av appetitt, energi og oppfinnsomhet.

Var det sånn norsk rocks framtid skulle se ut? Kantete rock med episke tekster sunget på jærsk, sårbare frelsesarmésalmer, pumpeorgel, felg og gassmaske, historier fra krigen, fra mafiaen, fra den drømte undergrunnen? Ja, sang det i hodene våre mens vi hørte den karismatiske vokalisten som forsøkte å lære oss tekstene utenat: Det står et bord midt på gulvet, midt på bordet en revolver, og på den står det Made In Hong Kong: Halleluja! Vokalisten ville at vi skulle svare – nei, han krevde at vi skulle svare – og vi svarte: Halleluja!

Hvor mange ganger har ikke 
musikkfrelste latt seg begeistre, 
for så bare å bli skuffet: Bandet 
du ble forelsket i hadde bare én 
god plate inne. Franz Ferdinand, ikke sant? Kaizers Orchestra? 
Med dem gikk det annerledes, de vokste fort, de hadde meng-
der inne. I 2001 så jeg dem fem ganger, for hver konsert ble de 
bedre, for hver konsert vokste publikum til sitt dobbelte. Utpå høsten slapp de Ompa til du dør, et debutalbum vi må tilbake til 1980 og The Aller Værstes Materialtretthet for å finne en parallell til i norsk rock.

Jeg kan huske den natten jeg gikk hjem i regnet etter å ha sett releasekonserten deres på Checkpoint Charlie 30. august 2001. Jeg gikk inn dørene på Våland, satte meg til foran pc-en i nattemørket, og postet en melding på nettsiden til bandet: «Verden er deres.»

Ofte tar jeg feil. Den natten hadde jeg rett. I dag, ti år senere, framstår Kaizers som det komplette bandet. De har full kontroll, de er sine egne herrer, de begår ingen feil. De er like inspirerte, like nysgjerrige som de var den gang de entret de norske rockescenene, tidligere i år leverte de sitt beste album siden starten av karrieren, kanskje deres beste noensinne, med Violeta Violeta volum I.

HVA ER NØKKELEN? Det er mange faktorer på plass: En god bandorganisasjon, de rette ambisjonene og en vinnende fryktløshet, den rette arbeidsetikken og en konsekvent estetikk, den rette teften og en aldri hvilende formidlingsvilje. Ikke minst en grunnleggende forståelse av relasjonen mellom band og fans. Men framfor noe handler det om materialet. Melodisk sans, arrangementsmessig oppfinnsomhet, billedskapende, smittende tekster, et band som spiller med entusiasme og egenart. Ingen latskap å få øye på. Bare kraft og glede. Takk for reisen så langt, maestro: La det vare!

Etter konserten på Blå i januar 2001, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg er en sånn fyr som tar kontakt med folk som har fått meg i kne. Jeg er sånn laget. Jeg vet det er litt teit. Så jeg gikk ut i snøen og stilte meg opp bak konsertstedet. Satset på at bandet mitt – jeg tenkte på dem som det – ville dukke opp til slutt. Og det gjorde de. Til slutt. De kom ut dørene, bærende på instrumenter og utstyr som de pakket inn i to rustne biler. Jeg steg ut av mørket, nikket til dem, presenterte meg, og sa: – Jeg tror dette blir bra.

Vokalisten så på meg og svarte:

– Det tror vi óg.