Knalldebut med nifs moro

Debutanten Atle Sperre Hermansens roman «Vikariatet» er oppsiktsvekkende god. Som sin forfatter er jeg-fortelleren André HP universitetsutdannet filosof. Og som sin forfatter har han lang erfaring som vikar. André finansierer studiene med vikarjobber. I begynnelsen er det bekvemt. Det blir etter hvert besettende. Det kan bli permanent om han ikke bryter besettelsen.

I motsetning til sin forfatter er André som så mange andre i den paradoksale situasjon at han har høyere universitetseksamen uten at den kvalifiserer til et arbeid. Men han kan med selvfølgelig mine gå inn i et hvilket som helst kontorvikariat og ganske snart beherske det, bare han er on-line datamaskin og mobil.

I Norge gir fast ansettelse stor grad av jobbsikkerhet. Hvis man kan anta at de ansatte også gjør nytte for seg og derfor må erstattes ved ferier, syke- og annet fravær, er det sånn sett de om lag ti prosent av arbeidsstokken som er vikarer, som driver verket.

André blir besatt av sine forsøk på å forstå Kontoret som idé og praksis. For sin del blir Kontoret nesten menneskelig i sine forsøk på å forstå hans refleksjoner og forklare seg til ham. Det gjør Kontoret pr. dataskjerm og sms, mens det skriver sine kommentarer til Andrés lange dokumenter, fortellinger og betraktninger. Sånn sett er det science fiction fra i dag, ustyrtelig morsomt - bl.a. fordi Kontorets dataspråk mangler meget på å være perfeksjonert, og fordi André drukner i sitt forsøk på å få begrep om sitt kjerneløse liv.

Han er en fælt følsom og avstumpet person; følsom i undersøkelsen av arbeidslivet og sin rolle og plass i det, og så avstumpet i sine besettelser at han knappest registrerer at kona flytter fra ham. «Oppfølgingsverdivekstestimeringen» hans er, i Kontorets noe kluntete språk, ikke den beste. Det er imidlertid forfatterens: Atle Sperre Hermansens roman er oppsiktsvekkende god ved at forfatteren ikke bare kan skrive, som det heter - variert, oppfinnsomt, kvikt, morsomt, velberegnende, vist, han har også noe å skrive om.

Dette «noe» er betraktninger om arbeid og arbeidets art, om menneskets mulige plass i arbeidslivet, og hvordan arbeid og menneske skal kunne finnes og finne hverandre i det betydelig større prosjekt vi kunne kalle livet. Og så er det befriende å lese en roman som dreier seg om noe forfatteren har mangt og mye å meddele uten at han snakker om seg selv. Det er gøy, det er nifst, det er fint og det er flott.