Ny innsikt for dreven lærer

Det har litt med metode å gjøre. Joners film handlet om til dels utagerende elever som tar over timen en dag læreren er syk. Halvparten av ungdommene improviserte energisk ut fra et på forhånd kjent manus, resten trodde de var med i en realityfilm og ble til dels passive.

Laurent Cantet bygger sin film på en bok skrevet av læreren François Bégaudeau (han spiller seg selv i filmen). Også her er scenene improviserte, men tidsrommet er mye lengre og stilen dokumentarisk. Dermed virker beretningen mer overbevisende og naturlig enn i Joners film.

En annen viktig forskjell er den interessante iscenesettingen av samspillet mellom lærer François Marin og hans ungdomsskoleelever. De bor i en sterkt raseblandet forstad i Paris. Filmen får godt fram hvordan flere vokser opp i livsvilkår som slett ikke hjelper dem med å lykkes i det franske skolesystemet. Langt på vei har Marin et hav av respekt for elevene, uansett rase eller bakgrunn. Ved hjelp av et godt pedagogisk grep får han dem til å skrive selvbiografiske tekster som gir oss interessante glimt inn i deres drømmer og svært ulike verdener.

Spenningen oppstår når selv denne tålmodighetens apostel trår feil og får noen elever mot seg. Dermed unngår «Klassen» å bli den lærde autoritetens seier over de ulærde. Læreren - og vi - må innse at elevene har gode antenner, selvrespekt og sunne reaksjoner.

Filmen vant Gullpalmen i Cannes i mai og Filmkritikerprisen i Haugesund i august.