Den danske filmen «Flammen og Citronen» fra i fjor skildrer dilemmaene til to motstandsmenn som fikk ordre om å utføre det britene kalte «ratwork». Rottene man utryddet, var nazister, overløpere og angivere som var farlige for motstandskampen.
Den norske «Max Manus»-filmen tar ikke for seg likvidasjoner i det hele tatt. Historiker Frode Færøy ved Norges Hjemmefrontmuseum kommenterer:
– Jeg vil ikke sette de to filmene opp mot hverandre. Jeg har veldig sans for den danske filmen, men den handler primært om likvidasjoner. «Max Manus» tar for seg et helt annet utsnitt av motstandskampen. Det er urettferdig å forlange at den skulle gitt et bredere perspektiv.
Likvidasjoner
Medlemmer i aksjonsgruppa Saborg sprengte 29. november 1944 knottfabrikken i Hillevåg. Knott ble brukt til å drive generatorer i busser og biler, i mangel av bensin.
Nå følte sabotørene, ledet av kommunist Helge Hansen, at nettet snørte seg sammen. Snushanen Geicke kikket så nysgjerrig på dem da de traff ham på ferja ut til Li. Situasjonen krevde akutt handling, mente de.
Om kvelden 1. desember troppet tre menn opp ved hytta til Geicke. Én ringte på og ba om å få låne noe parafin. Da han ble sluppet inn, skjøt han tyskeren i hodet med ett pistolskudd.
På åpen gate
Få dager senere tok Saborg affære igjen. Denne gang utførte de et likvidasjonsoppdrag gitt dem av Hjemmefronten. Om morgenen 5. desember ble den brutale norske Stapo-mannen Leonhard Wickstrøm skutt på vei til Gestapos kontor i Wessels gate.
Eksemplene fra Stavanger inngår i Norges Hjemmefrontmuseums autoriserte lista på 82 tilfeller av overlagt drap. Tallet ble lansert i 1999 av museets leder Arnfinn Moland i hans bok «Over grensen?». Den skrev han som en motreaksjon etter at journalist Egil Ulateig i 1996 ga ut «Med rett til å drepe». I den ble det påstått at tallet på likvidasjoner var 136.
Noen nye
– Siden Moland konkluderte med 82 tilfeller for snart ti år siden, har det dukket opp to-tre andre. Altså kan vi snakke om 85 likvidasjoner i Norge. Det er svært lite sammenlignet med andre land, sier Færøy.
– Hvorfor er likvidasjoner et tema det har blitt lagt lokk over?
– Det er riktig at det har vært et tabu. Det skyldes hensynet til personvern for dem som utførte handlingene, så vel som familiene til dem som ble tatt av dage. Likevel har det blitt skrevet en del om fenomenet.
– Men nå 50-60 år senere er det vel på tide med større åpenhet?
– Det har jeg intet imot. Kildene er åpne for seriøse forskere.
Feil folk
Den danske filmen viser at motstandsmennene i noen tilfeller drepte feil person. Kan det ha skjedd i Norge også?
– Ikke så vidt jeg vet.
– Motstandsmann Harald Sem sa i 1985 til Aftenbladet at han hadde kommunisten og sabotøren Helge Hansen på en likvidasjonsliste mot slutten av krigen. Tror du på det?
– Jeg vil ikke sette meg til doms over Sems uttalelser. Men i min egen forskning på konflikter mellom norske hjemmefront- og eksilorganer og den kommunistiske motstandsbevegelsen har jeg studert en rekke rapporter. Ikke en eneste gang har jeg sett tilfeller der man diskuterer å ta livet av en motstandsmann fordi han hører til en konkurrerende gruppe. Likvidasjoner har rett og slett ikke vært et tema i det jeg har lest.
Kommentarer