Aftenbladet har bedt teatersjefen ved Rogaland Teater, Arne Nøst, om å kommentere at teatersjefen ved Trøndelag Teater, Otto Homlung, har erklært sitt teater som Hamsun-fri sone i år.
I år er det 150 år siden dikteren ble født, og Rogaland Teater setter i slutten av mars opp Jon Fosse-stykket «Ylajali», som bygger på «Sult» av Hamsun.
- Det er overraskende at Homlung på denne måten forenkler Hamsuns forfatterskap. Han blander sammen Hamsuns person og kunst på en uklok måte, sier Nøst.
Nøst sier videre at Homlung påtar seg ansvaret for å skåne teaterpublikummet for uheldig amoralsk litteratur. Han påstår at Hamsuns persongalleri er amoralsk, og det er det jo også, heldigvis. Men menneskene i Hamsuns bøker er ikke gode eller onde, de er hele. Og de ligner oss, beskrevet og diktet fram med stor innsikt i en fantastisk språk og gjennom utrolige bilder.
Bom
- Homlung argumenterer mot nazisten Hamsun som om forfatteren er uhyrlig og inhuman. Det mener jeg er komplett skivebom, sier han.
Nøst er enig i at Hamsun ikke var noen stor dramatiker, i ibsensk forstand.
- At han hatet teater og nektet sin kone å være skuespiller, er nok riktig. Men at Homlung derfor med stor selvtillit erklærer Hamsun som uegnet for Trøndelag Teater, mangler forstand, sier han.
Nøst mener at man bør kunne problematisere at Hamsun var nazist, men at dette ikke er bakgrunnen for hans interesse i Hamsuns diktning.
- At Hamsuns nazisme for Homlung åpenbart stenger for det opplagt humane og klarsynte i Hamsuns diktning, er beklagelig. Hamsun er først og fremst en stor dikter som i likhet med andre sterke kunstnere var på et sidespor i forhold til samfunn og allmenn enighet. Men det reduserer ikke hans kunst, snarere tvert imot, sier Nøst.
Moral
På spørsmål om hvilke moralske grenser et teater kan ha, svarer Nøst:
- Teater er jo en kunstform som er kunstig. Den er opplagt avhengig av at publikum godtar at alt er på liksom. Dette åpner for at innhold og form kan gå veldig langt i forhold til å provosere. Vold på scenen er ikke ekte, men den representerer virkeligheten.
- Jeg mener mennesker gjennom alle tider har fortalt fantastiske og grusomme, amoralske og tvilsomme fortellinger til hverandre nettopp for å kunne speile egne tanker og fantasier, og på denne måten finne seg selv gjennom kunst, sier han.
Nøst sier videre at det for han går en grense ved kynisk og umotivert bruk av sjokkerende virkemidler.
- Jeg reagerer sterkt når jeg som publikummer ser at et barn presses på scenen. Teater kan gå langt, til og med utfordre og spille på om det vi ser er virkelighet, men da skal det kunstneriske motivet likevel være leselig i ettertid. Sjokk for sjokkets skyld er jo sjokkerende tomt, sier Nøst.
Kommentarer