Skuffende animasjons- fantasi
Det beste ved dette franske animasjonseventyret er de norske stemmene. For øvrig er storyen en gedigen skuffelse.
AV: kristin aalen
Publisert:
Oppdatert:
1
2
3
4
5
6
«Dagejegerne (Dragon Hunters)»
Det hele er en underlig krysning mellom Asterix og Obelix i vikingversjon, drager og svevende planeter i verdensrommet. Alt og alle med et ferniss av et kinesisk utseende.
Nå vel. Det med landskapet er av de bedre påfunn da det virker fremmedartet og overraskende midt i alle klisjeene.
Men de franske regissørene tror tydeligvis at det holder bare å koke i hop noen rare figurer og la dem, i beste istid-stil, vandre av gårde i sin fantasiverden.
Men to av skikkelsene er ualminnelig sjarmløse: Hunden er et ekkelt krek som ikke har fått begripelige replikker en gang. Mikko er overfiksert på gull, en svakhet han aldri gis anledning til å ta et oppgjør med. Heldigvis er pippilangstrømpefiguren Solveig en frisk pust, og den svære dragejegeren Lian Chu har talent.
Så møter de alskens drager på veien. Men den fatale svakheten er at regissørene ikke skaper utvikling, verken i handling eller personer. Guillaume Ivernel og Arthur Qwak bare dynger på med ny varianter over samme tema.
Gjesp, så kjedelig. Selv stemmene til Aksel Hennie og Espen Skjønberg kan ikke bøte på det.
kristin.aalen@aftenbladet.no
Kommentarer