Tøff dans med død og pine

Suksessen er sikret allerede før verdenspremieren på "Sonny". 16.500 mennesker har kjøpt billett til forestillingen som er signert det heiteste fylket vårt har å by på - Kaizers Orchestra i kompaniskap med Tore Renberg. Så hva får de? En forestilling med klare styrker og svakheter.

Kaizersuniverset

Kaizers Orchestra har helt fra starten skapt sitt eget univers. Sangene deres er små noveller, eller replikker. De skildrer og refererer til et rikt og forvirrende persongalleri. Som journalistkollega (og Kaizers-bror) Jan Zahl skrev i boken "Kontroll på Kontinentet": Mange har prøvd "å finna samanhengane mellom Kaizers' tekstar - den overordna historia bak det heile. Men ingen har så langt fått kabalen til å gå hundre prosent opp."

Les også

Vil jobbe mer sammen

- Det er vel ingen hemmelighet at Tore og jeg holder på med noe greier, sier Janove Ottesen på vei inn på "Sonny"-festen.

Likevel er det nettopp det Tore Renberg og Rogaland Teater forsøker. "Sonny" er historien om figurene som Kaizers har skapt, et underlig og kaotisk galleri med prest og mafiaboss, hore og helt, svikeren og den gale vitenskapsmannen. Det handler om motstandbevegelsen under krigen, og om organisert kriminalitet når krigen gir nye muligheter.

Renberguniverset

Dette har Tore Renberg vridd og vrengt på, han har funnet opp og ryddet unna. Resultatet er en imponerende stram historie om Victoria (Mareike Wang), Sonny (Vegar Hoel) og Vicente (Torbjørn Eriksen), tre barndomsvenner som aldri kommer seg ut av trekantdramaet sitt. Det funker, og antakelig er det nødvendig, dessverre, å fjerne de eksistensielle grublerier som er sentrale i Kaizer-tekstene. I stedet blir det et utålmodig råkkanrålltrøkk i handlingen, båret fram av sterke og harde visuelle uttrykk i stillaser og svarte vegger, drivende musikk og store bevegelser over hele scenen. Her er lite rom for nyansene, de små detaljene, de vare partiene. Kjør på, fullt trøkk, Ompa til du dør, Halleluja!

Teateruniverset

Det skaper selvsagt noen problemer, rent fortellermessig. Vi får aldri loddet dypt i personene, og handlingen blir store sprang langs en nokså rettlinjet hovedvei fra samhold til svik og død. Overraskelsene er få, og både personene og framdriften blir mer påstander enn innsikt; vi ser hva som skjer, vi blir fortalt hva som skjer, vi føler ikke hva som skjer.

Men det er greit nok. Mer enn greit nok. Først og fremst fordi sangene er gode, og de tåler flyttingen til scenen der de framføres av sterke sangere. Veger Hoel, Espen Hana, Mareike Wang og Jorunn Hodne synger godt. Og Torbjørn Eriksen synger steingodt. "Sonny" kunne gjerne hett "Vicente".