Hvorfor ikke? Gulleiv Wee forlot The September When i 1994. Han ble erstattet av Torkild Wig en periode, men i 1996 var det helt slutt for bandet. I etterkant innrømmer medlemmene at de langt fra var perlevenner.
– Det var noen år der vi ikke gikk på hverandres fester, sier Abel.
På spørsmål om gjenforeningen satt langt inne, hevder frontfiguren at han ikke hadde tenkt tanken.
– Det var ikke noe jeg hadde i hodet i det hele tatt før vi ble presentert for tilbudet. Da tenkte jeg bare «ja, hvorfor ikke?», sier Abel.
De fem understreker at de ikke diskuterte noen gjenforening, eller hadde noen møter om dette før de fikk det konkrete tilbudet om gjenforeningen i forbindelse med ONS. Stene Osmundsen minner om at det er lenge siden alle fem har diskutert noe som helst felles.
– Hehe. Forrige gang vi diskuterte seriøse ting, gikk det via fax. Det forteller jo at det er en stund siden, flirer Osmundsen.
– Ja det stemmer. Alle sammen kjøpte hver sin faxmaskin. Vi kjøpte samtidig, fikk god pris, og sendte hverandre tegninger. Det var ganske søtt, humrer Abel.
The September Whens tre siste plater solgte alle i femsifret antall. De spilte på Roskildefestivalen, og de opptrådte for hundretusener på turné i Tyskland. Men hva holder de selv som de største høydepunktene?
– Jeg synes at innspillingen av «Hugger Mugger» var veldig fin, sier Abel.
– Roskilde var et kick, sier Mølster.
Etter bandets første plate var The September When fremdeles et ukjent band. Gulleiv Wee husker da det tok av.
– Jeg husker det var et kick da både Dagbladet og VG ga oss seksere for «Mother I've Been Kissed». Før det hadde vi bare spilt på mindre klubber. Over natten så var September When det eneste som gjaldt. Jeg husker at vi hadde turnéåpning på Folken og spilte for 3-400 mennesker. Dagen etter spilte vi på handelsmessen i Skien og da kom det 15.000 mennesker. Det var helt vilt, forteller bassisten.
Helge Hummervoll husker godt da «Bullet Me» begynte å rotere heftig.
– Vi fikk noen signaler om at det gikk bra, men tok det ikke så veldig alvorlig, sier han.
Abel husker det som en fin tid.
– Det var en glad periode. Det var et sterkt samhold og godt kameratskap. I den tiden, sier han.
– Det verste som skjedde i den tiden var bare noen sure fiser innimellom, humrer Wee.
Musikkmagasinet Beat startet hysteriet. Daværende redaktør Tom Sjeklesæther hyllet bandet, gav dem forsiden og flere sider inne i magasinet. Platen ble beskrevet som en milepæl i norsk rock. Da fulgte musikkanmelderne i de store avisene etter.
– Hvordan passet The September When inn i det norske musikkmiljøet på den tiden?
– Jeg husker at plateselskapet Warner var veldig opphengt i amerikansk rootsmusikk. I tillegg så skulle de fleste synge på norsk. Det føltes ikke som det var noe klima for det vi holdt på med i det hele tatt, sier Osmundsen.
Bandet fikk også kjeft av Jan Eggum for at de sang på engelsk.
– Vi var outsidere og ikke en del av noe miljø. Vi var mest opptatt av musikken som kom fra England på den tiden, sier Abel, mens Wee supplerer med å nevne britiske artister som Stone Roses og Happy Mondays.
Stene Osmundsen husker at Warner hadde gjort en tabbe i forhold til trykkingen av «Mother I've been kissed».
– De trykket bare opp 10.000 eksemplarer for å begynne litt forsiktig. Så ble det utsolgt med en gang. Så gikk det nesten 14 dager før det var plate i butikken igjen. Da hadde platebutikkene hatt et voldsomt kjør fra kundene om platen, forteller han.
Da platen endelig kom satte Stavangers platebutikker ut plakatbukker der det sto at «nå er den her!».
– Det var en journalist i Nordlands Framtid som skrev en egen artikkel om det. Han skrev om hvor sinnsykt smarte Warner hadde vært for å lage et sug i markedet, humrer Osmundsen.
– Da har du is i magen, flirer Wee.
Når bandet får et konkret spørsmål om hvorfor bandet la inn årene i 1996 begynner blikkene å flakke en smule.
Hummervoll:
– Vi tok ett års pause. Og vi orket faktisk ikke å begynne igjen.
Mølster:
– Det var et naturlig tidspunkt å slutte på. Hva skulle vi sett fram til? Ny plate og ny turné? Vi hadde vært i Tyskland og England og ikke fått til noe.
Osmundsen:
– Vi var ute på en av de største turneen i Tyskland. Vi spilte for 130.000 mennesker på 23 konserter. Så mistet plateselskapet der nede ballen. Ingenting skjedde. Det var et slag i trynet.
Abel:
– Vi ble sure.
Osmundsen:
– Når du føler at du har møtt veggen er det tungt å gå tilbake til start hele veien.
Mølster:
– Det er jo ikke dumt å gi seg på topp heller. Det var den platen vi solgte mest av. Det var den største turneen. Det hadde vært kjipere dersom vi var på vei ned.
Abel:
– Det er vanskelig å svare på. Men her sitter vi jo. Og det hadde vi ikke gjort dersom vi ikke hadde sluttet da vi sluttet.
Spørmål om hvordan forholdet medlemmene i mellom er i dag, spøker de vekk.
– Vi hadde egentlig tenkt å booke hotell og bo i hver vår etasje, flirer Osmundsen.
Abel sier at det aller første bandmøtet etter at gjenforeningen ble klar var hysterisk morsom.
– Hehe. Vi lo masse. Morten kom tre kvarter for seint. Alt var som før. Sånne gamle forhold sitter fast i folk.
– På godt og vondt?
– Ja. Men mest godt.
Kommentarer