For å ta det fra begynnelsen. Geir Zahl, hverdagskaizer, slipper snart sin andre soloplate, denne gangen under navnet Uncle Deadly. Med på innspillingen har han hatt folk som Morten Abel, Børge Fjordheim, Thomas Dybdahl, Thom Hell, Janove Ottesen, Britt-Synnøve Johansen, Christer Knutsen og Even Ormestad.
- Vi starter med navnet. Flukt fra fødenavnet?
- Jeg ville bort fra Zahl, prøve å skille han som lager musikk fra han som betaler strømregningen. Så treff jeg en bekjent som sa "nå finner vi et navn. Hva er favorittbarne-tv-serien din"? Muppet show. Ok, google. Så fikk vi opp en liste over alle karrakterene. Swedish Chef, Kermit the Frog og Miss Piggy kunne vi jo ikke bruke. Men da vi kom til Uncle Deadly , da var navnet der. Et kanonnavn. En litt skummel, litt trivelig type , men først og fremst et godt navn.
- Noe symbolikk i dobbeltheten? Trivelige "onkel" og skremmende "dødelig"?
- Nja, ikke noe mer enn at jeg ville utforske periferiene. Tøye strikken litt lenger enn på min første plate.
- Den var tryggere?
- Ja, det er lenger fra A til Å på denne. Vi er også innom noen krylliske bokstaver. Det er flere avstikkere på "Monkey Do" enn på "Nice For A Change".
- Du beskriver det som et overskuddsprosjekt, laget sammen med venner?
- Ja. Metoden har vært å lage låt for låt og ha det kjekt med hver enkelt. Er det kjekt å lage blir det gjerne kjekt å høre på også.
(Hør smakebiter fra albumet på Facebook eller Myspace.)
- Og disse vennene?
- Det er frie, lekne folk. Morten (Abel) og Børge (Fjordheim) er enormt, hva skal vi si, engasjerte. Børge kan bruke en tre dager på å finne en uglelyd. Da må jeg være streng onkel og si "ok, nå er det nok. Ingen uglelyd under stortromma".
- To kreative karer?
- Veldig kreative, og enormt flinke musikere. Vi fant en god balanse. Meg, Christer (Knutsen), Morten og Børge. Jeg ville ikke gi ut nachspielet. Så løst skulle det ikke være. Alle låtene har jeg spilt for meg selv tusen ganger, og de som fremdeles låt bra, de har jeg beholdt. Selve låtene har jeg vært bestemt på skulle være sånn jeg hadde tenkt. De er egentlig ganske streite. Don't bore us, get to the chorus. Chatcy, gode sanger.
- Men de har satt sitt preg på produksjonen, både Abel, Fjordheim og Janove Ottesen?
- Absolutt, og det var poenget. Du hører hva Janove har vært med på. "Sneakin' Up" er den låten som ligger nærmest Kaizers. Morten har farget andre. Børge har laget lydkulissene på "Songs About God". Han kunne sikkert sittet ennå og snekret på den.
- Fin låt. Streit ballade?
- Den har en god historie. Vi så på "Hjortejegeren". Christopher Walken kommer jo aldri hjem fra Vietnam. Men kammeratene hans, De Niro og de andre, samles hjemme hos kona, som spilles av Meryl Streep. Hun har mistet mannen, de har mistet en god venn. Så sitter de der og synger. Om gud og USA. En vakker, spesiell og litt opprivende seanse. Under den scenen skrev jeg det første verset og refrenget. Sangen er egentlig til Meryl Streep.
- Thomas Dybdahl er med på siste låt. Men han synger ikke? Det gjør ingen av de andre heller, bortsett fra litt koring?
- Nei, det er litt humor. De er med som korister mens nachspielvokalisten synger lead. Haha. Det er mange enormt flinke vokalister her som bare får spille. Og kore litt. Etter sigende har Alice Cooper gjort noe lignende på "Poison". Fått med masse flinke folk på kor. Jarle Bernhoft skulle egentlig også være med.
- Du hadde aldri fått lov til dette med et stort plateselskap i ryggen.
- Aldri. Jeg ser for meg den markedsstyrte direktøren som brøler "du må da for fa.. synge duett med disse folkene din tulling". Men jeg har vært totalt fri. Og dessuten, dette er flinke musikere. Thomas (Dybdahl) er en vanvittig flink gitarist. Det er stemmen som stikker av med kreden, men du verden for en gitarist.
- Supergruppe er nevnt. Kynisk kalkulasjon?
- Nei. Jeg forstår at noen kanskje tenker sånn, men dette er venner som er musikere. Flinke folk. Klart jeg vil ha dem med. Mulig jeg har undervurdert effekten, men det var ikke tilsiktet.
- "Årets mest undervurderte plate" sto det i følgeskrivet til albumet. Var det for å dempe eller fyre opp forventningene?
- For å være helt ærlig tok jeg høyde for at dette kunne bli et nytt kapittel i glemmeboken. Vi var ferdige i desember og gir ut i februar. Vi 316 plater og blir ferdige med det. Det har vært et overskuddsprosjekt etter "en ting om gangen"-metoden. Vi slapp ut noen agn på spillejobber, men responsen var sådär. Jeg har ikke orket å tenke på så mye annet enn å få sangene ferdige. Booking har nesten vært et ikketema.
- Men nå er det litt moment her?
- Ja. Kanskje det kommer at vi har tatt det rolig? Hva vet jeg.
- Dere skal spille konserter?
- Vi skal nok det, men i hvilken form og utgave av bandet er ikke helt sikkert. Morten blir neppe med, han er opptatt med tusen ting. Hvis platen funker, så kan vi være et perfekt festivalband fra 19.00 til 19.45. Tre kvarter med god stemning.
- Bråke for rullatorgjengen på Lassa?
- Å ja, det hadde vært fint. Vi får ha et langsiktig mål om å snu noen rullatorfolk.
- Hva er annerledes på "Monkey Do" sammenlignet med din debut?
- Jeg var på Tumbleweed-konsert i 2006 og fikk fryktelig fot på sjangeren. Pløye i A-dur. Oppdaget mye musikk og havnet på amerikabåten. Der er jeg nok fremdeles, uten at jeg har låst meg like mye denne gangen. En sang kan pakkes inn i Tom Waitz eller The Knife, men sangen må fremdeles være bra. I Kaizers har vi provosert enkelte fans med å si at "Toxic" (Britney Spears) er en kanonlåt. Min filosofi - i den grad jeg har en - er nok at en god sang må til uansett, så er jeg villig til å prøve mye løye innpakningspapir. Innenfor rimelighetens grenser. Urokkelig på grunnlaget - låten - og åpen på resten.
- Hvilke forventninger tror du folk har til et Kaizers-solo-sideprosjekt som ditt?
- Tja, da jeg slapp "Nice For A Change" tror jeg mange ventet noe veldig sært. Det som var for spesielt for Kaizers. Og det var det jo ikke. Når du står midt i Kaizers, som har en så sterk signatur på alt, kan du lengte litt til "middle of the road". Det bor en traust jærbu langt inni meg. Jeg liker det som er enkelt, rett fram og til poenget. men det må ha en tvist, en X Faktor.
- Er det automatikk i at Kaizers-fansen kjøper alle medlemmenes andre prosjekter?
- Noen er nok med uansett. De er samlere. Beinharde. Kanskje det finnes 500 sånne. Men de aller fleste ser nok albumet an. Denne platen er nok litt mer av en håndsrekning til Kaizers-fansen enn den første. En mykere overgang der jeg har sneket inn litt country. "Sneakin' Up" er jo nesten Kaizers på engelsk.
- Til slutt, du nevnte at interessen på forhånd var litt lunken. Det har vel endret seg litt?
- Ja, jeg har til og med en bookingfyr på gang. Vi får se hvor lenge interessen varer. Dette prosjektet var litt vanskelig å forklare for folk. Hvem kommer du med? Hvem er i bandet? Hva er konseptet? Pyro? Løgne hatter? Sist sa du også at det var storveis, og det gikk til helvete. Det meste rant ut i sanden, litt fordi jeg ikke visste helt hva og hvem det ble og litt fordi jeg til slutt bare lot det være. Nå er det litt interesse, så får vi se hvor det bærer. Vi skal snart i studio med Kaizers igjen. Og spille med Kaizers. Det tar tid. Men festivalene i sommer hadde vært kjekt. 19.00 til 19.45. Det er oss.
Kommentarer