Magiske Marit

Det er sjelden, på en lørdagskveld i Stavanger, å være på en såpass lavmælt konsert uten å bli forstyrret av snakk i salen. Her lyttet publikum, og ga Marit den responsen hun fortjener på fine nydelige låter, koselig småprat på sitt lett naivistiske Liv Ullmanske vis – og musikalsk kvalitet i alle ledd.

Marit Larsen er fryktelig flink. Hun gjør alt riktig. Tøff med gitar, søt med piano. Deler sjenerøst æren for den magiske stemningen med både sitt glimrende band, lyd- og lysfolket – og ikke minst den fantastisk morsomme og dyktige supportartisten Egil Olsen. (Merk deg navnet: han kommer til å dukke opp over alt!). "Alle" elsker Marit. Og: var det ikke påfallende mange menn i Folken-salen på denne konserten?

Hun ble dumpa av det amerikanske plateselskapet, mens M2M-kollega Marion Ravn fikk videre kontrakt og storsatsing. Så slo hun knallhardt tilbake da hun dukket opp igjen på musikkscenen i 2005.

Folk elsker jo den som ler sist og best. Men det var mer enn underdog-sympati og musikalsk kredibilitet og "ekthet" med Marit, skulle det vise seg. Albumet "Under the surface" (2006) var spekket med hits som allerede er klassikere, og både "The Chase" (2008) og "Spark" (2011) har fått en god mottakelse, og internasjonalt gjennombrudd har hun også hatt.

Alle de tre albumene er spekket med de nydeligste, søteste sanger med de ærligste, mest følsomme tekster. Det handler mye om kjærligheten og lengsel. I Folken spilte hun låter fra hele katalogen, og avsluttet med de støste hitsene "Don't save me", "Under the surface" og "If a song could get me you" fra de to første albumene. Først nå på slutten kommer gåsehuden, selv om Marit Larsen har henført og imponert gjennom hele konserten.

Låtene hennes er alle umiskjennelig Marit Larsen, men ikke nødvendigvis så like. Men de har alle omtrent samme småmuntre humør, enten teksten er glad, lengtende eller melankolsk. Dermed blir totalinntrykket bittelitt for flinkt og glatt. Men Marit Larsen mangler bare litt rufs og wow for å ta oss til de helt store høydene.