Afrikansk desillusjon

Amadou Kourouma (1927-2003), er til tross for kun fire utgivelser en av Afrikas mest anerkjente forfattere. Hans siste bok «Allah skylder ingen noe» utgitt i 2000 (norsk oversettelse i 2002) fikk stor oppmerksomhet. Nå er det hovedverket fra 1968 som står for tur, kyndig oversatt til norsk under tittelen «Uavhengighetens soler».

Boken omhandler den afrikanske desillusjonen som fulgte i kjølvannet av den koloniale frigjøringen. Elfenbenskysten, som er Kouroumas hjemland, var et av de første som oppnådde selvstendighet (1960), og situasjonen her var representativ for mange afrikanske land - slik den også fortsatt er det: Den territoriale fasen av koloniseringen er avsluttet, men fortsatt er Vestens økonomiske, politiske og ideologiske innflytelse en dominerende faktor i afrikansk samfunnsliv.

Det er imidlertid ikke Vesten Kourouma primært kritiserer i «Uavhengighetens soler». Angrepet retter seg mot det afrikanske samfunnet, og spesielt den svarte makteliten som etablerte seg etter uavhengigheten.

Handlingen i boken er sentrert rundt en hovedpersons massive sosiale forfall i etterkant av selvstendigheten. Han er av malinké-folket, en av Elfenbenskystens største etniske folkegrupper, og opprinnelig arvtaker til et høvdingdømme. Han opplevde at grunnlaget for hele hans innkomst forsvant med de franske koloniherrene, samtidig som den sentrale politiske rollen han spilte under frigjøringen heller ikke har innbrakt ham noen posisjon. At ekteskapet hans ikke bringer ham barn som kan føre hans en gang så mektige genealogi videre, føyer bare spott til skade.

Boken er nyansert i sin fremstilling av hovedpersonen, og også av hans ulykkelige kone, som fremstår som langt mer tilpasningsdyktig enn sin mann. Det er for øvrig et trekk ved den første bølgen av afrikansk, postkolonial litteratur at den fremsetter kvinnen som den skikkelsen som er best egnet til å gjenopprette en fungerende samfunnsorden.

«Uavhengighetens soler» bærer den muntlige fortellertradisjonens preg og karakteriseres av både semantiske og lydlige gjentakelser, parallellismer og en utstrakt bruk av ordtak. Samtidig er språket både fyldig og billedmettet, hvilket gir romanen et tilsnitt av skriftlig tekstualitet.