Blå toner med snedig vri

Etter bisettelsen glir Oscar inn i en matt og døsig tilstand på grensen til ungdomssløvsinn, tyller i seg litervis med øl på de lokale pubene, kjederøyker, sover bort dagene og luller seg inn i et dypt savn som truer med å frarøve ham virkelighetssansen.

Oscar Blue er egentlig en Oscar Wilde; villfaren og selvdestruktiv. Men han har en lidenskap han holder fast ved: litteraturen. Snart begynner litteratur, drøm, virkelighet, søvn og bevissthet å gli over i hverandre, og en rekke kjente fiktive figurer blander seg med virkelige mennesker: Aramis og Porthos, Mersault, Hamlet, Pippi og Charlie fra sjokoladefabrikken om hverandre, samtidig med at Oscar ønsker å kle seg og te seg som Richard E. Grants rollefigur i Bruce Robinsons kultfilm Whitnail & I.

Det hele topper seg når selveste Allen Ginsberg kommer inn i fortellingen. Ginsberg har Elias' stemme, overtar den døde vennens rolle som mentor og venn og griper inn i Oscars liv på alle områder.

Det kan naturligvis ikke stå helt godt til i knollen på en 16-åring som har det på denne måten, men samtidig er det noe komisk og ufarlig ved det à la Christian Slaters Elvis-besettelse i «True Romance». Bjerkeland fanger tenåringens virkelighetsflukt og ustadige følelsesliv med en fin balanse mellom sårhet og humor, fellesskapslengsel og ensomhet. «Oscar Blue går under» har blitt en leseverdig og finurlig debut.