Bokanmeldelse: Et sterkt vitnesbyrd

BOKEN «Betre død enn homofil?» er en sterk historie - og ganske sikkert en vanskelig historie å skrive. Den involverer konflikt med foreldre, med venner og med hele oppvekstmiljøet. Boken er tydelig på at det nettopp er tradisjonene knyttet til det konservative kristenmiljøet som tvinger fram konfrontasjonen og bruddet. Vitnesbyrd er et sterkt og bekjennende ord i bedehusmiljøer. Ingen kan være uberørt av Arnfinn Nordbøs.

Boken er en ærlig beskrivelse av dette miljøet. Og det er en god og treffende skildring om samhold, nærhet, trosfellesskap, og om en identitetsskapende kultur som innenbærer væremåte, kleskoder og å passe inn. I en tid der stadig flere nordmenn uten tilknytning til kristenliv baserer sin oppfatning av det sørvestlandske bedehusmiljøet på fordommer, er det interessant å se hvor treffende hans observasjoner er. Tilknytningen og nærheten til miljøet gjør også at beskrivelsen blir ærlig på det viset at den verken er fordømmende eller latterliggjørende. Men sårt konstaterende om at det ikke var plass til Arnfinn Nordbø, hans følelser og hans kjærlighet.

ARNFINN NORDBØS BOK er todelt: første del handler om opplevelsen av seg selv som homofil, om bønn og fortvilelse, og om en hemmelighet han vet han ikke kan dele med sin familie og sine venner uten å risikere brudd og avvisning. Det er sterk lesing om hva som skjedde da han valgte å stå fram i et intervju i Aftenbladet. Hans egen opplevelse av å finne et aksepterende miljø - og av å finne kjærligheten - er en varm og god beskrivelse. Men smerten i oppgjøret med familien og bedehuset ligger i en eneste kort setning knyttet til forskjellen på hvordan han mottas i sin egen familie, og i sin kjærestes familie i Leksvik i Trøndelag:
«Å kome til Leksvik er å komme heim».

Den andre delen av boken er en mer teologisk gjennomgang av de bibelstedene han selv blir møtt med av sine kritikere i misjonssambandet. Gjennom intervjuer og samtaler med teologer, og gjennom å sette disse bibeltekstene i sin rette sammenheng, framstår et annet og mer romslig bibelsyn. Et bibelsyn som Arnfinn Nordbø og mange andre kristne bekjenner seg til. Og som gjennom boken og forfatterens erfaringer summerer seg opp til kjernekonklusjonen om tro, håp og kjærlighet, og at «størst blant dem er kjærligheten».

Boken forteller om en ung gutts smertelige erfaringer, men er ikke et oppgjør med et miljø. Den er heller en beskrivelse av miljøet sin måte å ta oppgjør med homofile på.

BOKEN BØR være obligatorisk for alle som er involvert i kristent ungdomsarbeid, og kan med fordel både leses og studeres av prester, mengihetsforstandere og ledere av kristne organisasjoner. Det er ikke stor litteratur, men et viktig vitnesbyrd.

Arnfinn Nordbø fikk et møte med sin organisasjons ledere, og hans kritikk har avstedkommet noen innrømmelser og imøtekommenhet. Men mest av alt forteller boken at det i deler av kristen-Norge fortsatt er langt fram til en likestilt aksept av homofile. På veien dit betyr boken mye, både for dem som skal gå den, og for dem som skal hjelpe og rettlede. Uansett prinsipielt ståsted i den kirkelige debatten om homofili er dette en viktig bok.