Den korte veien fra inspirasjon til impotens

I disse Nobel-tider: Amos Oz (f. 1939) nevnes iblant som Nobelpris-kandidat, og det er ikke så vanskelig å forstå når man kommer over små juveler som denne elegante kortromanen - som ikke er for god til å være sann, men nesten altfor kort til å være så god.

Den navnløse hovedpersonen - en feiret, to ganger fraskilt, snart middelaldrende forfatter - deltar på et arrangement viet hans forfatterskap i Tel Aviv. Han kjeder seg, han er beklemt, men lar seg villig smigre av all oppmerksomheten. For å få tiden til å gå, eller ut fra dypere behov, begynner han straks å dikte opp historier om enkelte av de tilstedeværende. I ett av tilfellene nøyer han seg ikke med å spinne historier.

Rokhale (Rakhel) Reznik, som denne kvelden leser opp fra en av hans bøker, blir ubedt gjenstand for forfatterens tvetydige kurtise, hans vankelmodige interesse og ambivalente begjær. Samtidig som han målbevisst høflig og påtrengende galant følger henne den altfor korte veien hjem til ytterdøren - og et lite stykke til - får han erfare at veien kan være enda kortere fra inspirasjon til impotens. Hans oppmerksomhet og besluttsomhet invaderes av alle de andre påbegynte historiene fra samme kveld.

Han hjemsøkes av sine mange dobbeltgjengere. Men neppe noen leser kan si noe sikkert om hva som bare foregår i forfatterens hode i dette handlingsforløpet, som i det ytre utspiller seg i løpet av en kveld og en natt. Et gjennomgangstema er versene, «Dikt om liv og død», av dikteren Tsefania Beit Ha'lakhmi, alias «onkel» Bumek Schuldenfrei - han som likte å klype småjentene (og de ikke fullt så små) i kinnet (og andre steder). Han er så gammel nå at han helt sikkert må være død. Eller?

Underveis har forfatteren - av romanen, men egentlig også forfatteren i romanen, for hvem kan i dette tilfellet si hvor nært eller fjernt de står fra hverandre? - skapt så mange fascinerende skikkelser og skjebner at den avsluttende lakonisk-humoristiske listen over de «medvirkende» kommer som lettelse, trøst, gledelig gjensyn.

For dette er overlegen fortellerteknikk og skrivekunst av sjelden rang, forpliktet på de høyeste krav: «Å skrive om tingene slik de er, prøve å fange en nyanse, en duft eller en lyd i ord, det er i grunnen som å spille Schubert i komponistens nærvær og vite at han kanskje sitter og flirer i mørket.»
Som alltid har Kjell Risvik skapt en høyst lesbar, og leseverdig, norsk tekst.