Doris Lessings gavepakke

Doris Lessing (f. 1919, nobelprisen 2007) har gitt ut en mengde bøker på norsk siden debutromanen fra 1950, «Det synger i gresset», kom på stavangerforlaget Stabenfelt året etter. Hennes siste til nå består av fire titler mellom to permer, der den lengste er 110 kompakte sider, og alle er over 50. De kalles noveller og er en gavepakke.

Hvis man ellers holder seg til den engelske og folkelige definisjonen på hva en novelle er - et stykke fortellende prosa som kan leses i en engang - er disse novellene i mitt beskjedne lesetempo ganske drusne. Dette er i det hele tatt sjenerøse greier, og alt sammen er umiskjennelig Doris Lessing.

Tematisk spenner de fire novellene vidt og viser mange vesentlige sider ved Lessings gedigne forfatterskap. I denne boken, som kom på engelsk i 2003, høster forfatteren i tillegg av alderens frukter der hun forteller om eldre menneskers liv fra innsiden - den gamle damen har vært der også. Les bare «Grunnen til det», der demokratiet dreper seg selv og velger idioter i stedet, og glemmer historien og kunstene mens det kriger seg til døde. Dette er i sum enda en av Lessings mange fabler for vår tid.

Med de personene og de miljøene Lessing skaper, gjør hun det verken enkelt for seg selv eller leseren eller personene. De kan være enkle mennesker, men de strir med kompliserte følelser, gjerne i tabuiserte konstellasjoner, som i tittelnovellen der to kvinner er hovedpersonene. De har vært bestevenninner og hengt symbiotisk i hop hele livet, til fortrengsel for ektemennene sine, samtidig som de tar hverandres sønner som elskere. Det er begripelig at svigerdøtrene til slutt kjenner seg hånet. Mens Lessing, fortelleren og bestemødrene har det greit så lenge det går greit.

Katter er Doris Lessings dyr - hun har bok om dem også - men hun er ikke noen litterær kattepus. Hun ser det hun ser og forteller hva hun så, barskt og bryskt, og knusende effektivt når hun støter på den velbergede mellomklassens selvgode og klamme, tilsynelatende prektige veldedighet i egeninteressens tjeneste. Og den er over alt. Slik avslører hun i «Victoria og familien Staveney» i et hverdagslig nøkternt språk hvordan en hvit mellomklassefamilie konfiskerer et barn fra sin svarte underklassemor. Det er bevegende ondskapsfullt utført. Og sårt.

En av Doris Lessings mange ferdigheter er å turnere flere personer samtidig og i forhold som gjør at de ikke kan bli fornøyde, enn si lykkelige, samtidig. «I kjærlighetens tid» spenner over mange tiår, men dreier seg omkring det kjærlighetsbarnet en engelsk soldat påførte en gift kvinne i Cape Town mens han var på vei til India under siste verdenskrig. Underveis synliggjør forfatteren et britisk klassesamfunn og et britiskdominert kolonialt Sør-Afrika, krigers lidelse og meningsløshet og kvinners vilkår i mannens verden. Mens barnet i fortellingen forblir fraværende.

Men som en av personene spør et sted - nærmest ut i luften: Vi forsvarte i hvert fall det som var ille mot det som var verre?

For stort bedre blir det nok ikke. På innholdsplanet har Doris Lessing gjennom et uvanlig langt og produktivt liv åpnet for utsyn og horisonter som få andre samtidige og bidratt til å realitetsorientere mange lesere. Det er ikke like lystelig alltid, men hennes skrivekunst i noveller og romaner og sakprosa er forbilledlig - og konsistent i oldings alder.