Dynamitt og uredd poesi

Det er ikke opplagt at en kar som lærte å lage bomber under den spanske borgerkrig, og deretter ledet en sabotørgruppe i Oslo under krigen, også har talent som forfatter. Men det hadde Asbjørn Sunde. Så det forslår.

«Sikkert og taktfast slo hjulene mot skinneskjøtene. Muntert hvirvlet røyken fra pipa og steg mot høsthimmelens klare stjerner. På plattformen sto tyskere med lukkede øyne og drømte om «schöne Heimat». Så kom drønnet, og ild og røyk boblet om dem.»
Spartacus forlag skal ha all honnør for å gi ut Sundes erindringsbok fra 1947, «Menn i mørket», på ny. Den gir en leseropplevelse langt ut over det faktainnblikk vi får i hva Osvald-gruppa utførte av sabotasje og likvidasjoner, mislykkede så vel som vellykkede.

IMPRESJONISME: «Den fete fyren satt foroverbøyd på divanen, urørlig som en steinstøtte, og klamret seg fast til kanten. (...) Fra radioen kom en dyp, varm kvinnestemme: «Liebster, kommst du noch zu mir, wenn die roten Rosen blühen...» Jeg nikket til Edgar. Stiletten lå fast og sikkert i hånden min», skriver Sunde om øyeblikket da han og en medarbeider tok en angiver av dage med en spiss dolk. Kapitlet er et isnende godt eksempel på antydningens kunst.

Sundes stil kan også kalles impresjonistisk. Her et glimt fra en medrivende skildring av hvordan han ble slått i bakken under sprengningen av Arbeidskontoret i Pilestredet 31 på selveste Hitlers fødselsdag 20.april 1943:

«Jeg ravet rundt i ring og deiset så over ende. Jeg ble liggende på ryggen med hodet mot fortauskanten. Det varme og rykende pistolløpet lå over haken min. Det luktet beskt og vondt. En visestump surret rundt i hodet mitt, og jeg fikk en uimotståelig lyst til å le høyt.»

KOMMUNISTER: I kjølvannet av «Max Manus», vinterens filmsuksess om Oslo-gjengen (Gunnar Sønsteby, Max Manus med flere) er det blitt framhevet at kommunistene blant motstandsfolkene etter krigen ble utelatt i den offisielle heltehistorien. Også derfor er denne nyutgivelsen viktig.

Asbjørn Sunde var en uredd kommunistsabotør som fikk sine ordrer fra Moskva, men utførte også oppdrag i samarbeid med Kompani Linge-agentene som ble styrt fra England. Dette politiske bakteppet kommer godt fram i historiker Lars Borgersruds forord i boka. Sunde selv er så å si taus om sitt politiske ståsted. Han skriver for at nordmenn flest skal begripe hvordan og hvorfor sabotørene sloss slik de gjorde.

Det har han virkelig klart. Nå må vi håpe at Thomas Nordseth-Tiller, manusforfatter bak «Max Manus»-filmen, får dreis på sitt manus om Sunde. «Menn i mørket» gir ham både krutt og poesi:
«Det var som om bena ikke ville bære meg, og jeg støttet meg tungt mot dørstolpen. Svalende strøk morgenvinden over de flammende hvite viddene. Vakre, elendige Norge! Forbannede, herlige land!»