En sjelden blomst i samtidslyrikken

To av våre aller fremste rogalandsforfattere kommer i høst med «finanskrisebøker» som synes å ta tiden på pulsen, eller kanskje snarere foregriper begivenhetenes gang slik litteraturen gjerne gjør: Sigmund Jensens mursteinsroman «Tiberiusklippen» er et stykke muntert-fortvilet meditasjon over korthuskapitalismens gebrekkelige arkitektur, mens Øyvind Rimbereid (f. 1966, deb. 1993) studerer det samme fenomenet fra en annen vinkel i det mest episke diktet i sin nye Brage-nominerte samling «Herbarium». Der blir tulipanens historie fra 1600-tallets Holland og frem til de siste konjunktursvingninger et ledemotiv og en ledestjerne på ferden gjennom kapitalismens syklisk gjentatte vekst og forfall, dens alkymistiske streben etter å gjøre alt om til gull, dens halvt fiktive status som allerede Goethe omtalte som «papirspøkelset». Også pengevesenet har ofte nok vist seg å være (tulipan) løken uten kjerne.

Det heter seg jo at «botanikk er det verste blomstene vet», men Øyvind Rimbereid er en av de ytterst få norske diktere siden Wergeland som har klart å skape blomstrende poesi av botanisk detaljkunnskap. (Olav H. Hauge og Åsmund Bjørnstad er to andre sjeldne eksemplarer av arten.) Da passer det godt at det er nettopp i Wergeland-året Rimbereid vender blikket fra det kosmiske fugle- og fremtidsperspektivet i den tiljublede og allerede kanoniserte diktsamlingen «Solaris korrigert» (2004) - og ned mot det minste og unnseligste, liljene på marken, og samtidig bakover mot blomsterdiktets lange og ærverdige tradisjon.

Mens hans tidligere dikt er skrevet på stavangerdialekt og - i «Solaris» - et selvlaget fremtidsspråk, skriver Rimbereid nå streit bokmål og bruker dessuten tradisjonelle former som rimede kupletter i prologen og epilogen. Vi finner en Ode ved dronning Sonjas 70-årsdag, som er en pindarisk ode omplantet til ryfylkejordsmonn. Selv den tilsynelatende mest prosaaktige teksten, det mektige langdiktet om tulipanen, er oversådd med diskré enderim, halvrim og andre klanglige finesser. Omvendt ordstilling er et virkemiddel som iblant kan virke maniert, men like ofte gir det en særegen poetisk rytme. Ikke sjelden oppstår det en fin virkning av kontrasten mellom moderne vokabular og lett gammelmodig setningsbygning.

«Herbarium» rangerer blant årets ypperste og mest originale diktbøker og bekrefter at Rimbereid er en sjelden blomst i samtidslyrikken. Vel er blomstene her bevart for ettertiden, men det er intet knusktørt ved den fargestrålende buketten Rimbereid har plukket til oss. Her er så mange skatter at det er vanskelig å sitere.

Et vågestykke er det å begå tre særpregede dikt om noe så ofte besunget og klisjébelastet som roser. Ett av dem handler oppfinnsomt nok om isroser. Et annet henspiller på William Blakes berømte «The Sick Rose», mens i det tredje forekommer slike magiske linjer: «Men den rosen som da spirer, rosen med kronblader uten farge, / foldet ut i verken dag eller natt, ingen himmel, ingen slave, / bare rosen innerst i rosen, blomstrende lik skummet på en stein / lagt igjen av en bølge, som heller ikke selv vet hvor den nå er.»