Her er romanen de fleste journalister har drømt om å skrive. Den fjerde statsmakts representant i «Menn som hater kvinner» er for god til å være sann, men du verden hvor deilig det hadde vært om en enslig journalist, støttet av en halvgal hacker kunne bringe korrupte konserner over ende, løse 40 år gamle krimgåter og levere glimrende journalistikk uten å gå på kompromiss med de yrkesetiske reglene.
Høres det kjedelig og politisk korrekt ut? Ja, i grunnen. Men Stieg Larssons store bragd er at han har klart å skape en gjennomført stilig thriller av en pressemanns våte drøm.
Boken åpner med at redaktøren for et kritisk tidsskrift kalt Millenium, blir dømt for å ha ærekrenket en svensk variant av Kjell Inge Røkke. Han blir hyret til å forsøke å finne ut sannheten om en 40 år gammel forsvinning i en familie i Wallenberg-klassen. I Vangerfamilien er det forrykte nazister, intriger som får Borgiafamilien til å virke harmonisk og noen mørke sannheter som ingen har klart å avdekke før vår helt med Mac iBook og journalistisk nysgjerrighet dukker opp.
Parallelt bygger Larsson opp figuren Lisbeth Salander, en spedlemmet, flatbrystet, lett autistisk, menneskesky og sosialt skadet hacker med klisterhjerne og sterk vilje til å knuse menn som hater kvinner. Først på side 312 føres de to hovedpersonene sammen til et uovervinnelig par.
Larsson har skrevet en glimrende bok, full av referanser til nåtidens fenomener, han oppgir til og med den reelle url-en til det selskapet som har utviklet et av programmene de to bruker i skurkejakten. Konstruksjonen er komplisert som stillaset på et operabygg, men den holder tvers gjennom. Så får vi heller tåle at noen endelig skriver pent om journalistikken.Konstruksjonen er komplisert som stillaset på et operabygg, men den holder tvers gjennom.
Kommentarer