Harstad som dramatiker

Johan Harstad er i vinden. Ungdomsromanen «Darlah», som han utga tidligere i høst, var skrevet på oppdrag fra Stavanger 2008 og skulle distribueres til alle fylkets niendeklassinger. Og Harstad trenger slett ikke å spørre «Ka då ittepå». For Hanne Tømta, som snart forlater Rogaland Teater for å bli sjef ved Nationaltheatret, har oppnevnt ham til sin egen husdramatiker. Intet mindre.

Nærmest som for å vise seg oppgaven verdig utgir Harstad denne gangen fire teaterstykker. Og han kan allerede regne seg som en vellykket dramatiker, for alle har nådd scenen: Det nyeste, «Krasnoyarsk», blir diplomoppsetning ved Det Norske Teatret i desember. De tre andre ble oppført i 2007: «Washingtin» ved Trøndelag Teater, «Brødmannens Memoarer, del I: Akapulco» ved Atelier Nord i Oslo, og «Grader av hvitt» i Stavanger Konserthus, der det utgjorde teksten til et symfonisk verk av Nils Henrik Asheim.

Felles for de fire stykkene er, som Harstad selv påpeker, at de er scenekunst «mot hårene»: Her er knapt dialog, og det meste som foregår, skildres bare i lange monologer; det foregår utenfor scenen, i fortiden eller i figurenes hoder. Harstad sier selv at han har villet finne ut hvor langt han kan tøye strikken; jeg vet ikke om det er dumt eller dristig.

Som lesestykker fungerer tekstene stort sett godt. De har ikke det abstrakte ved seg som ren scenedialog får, men fremstår som noveller. Til tross for at Harstad skiller dem ut som «b-sider» fra resten av sitt forfatterskap, er de ikke utypiske for ham: De skildrer mennesker som er rystet ut av dagliglivet og befinner seg isolert i ekstreme situasjoner, som i et psykologisk eksperiment eller et eksistensialistisk stykke av Sartre. Men her er mye annet også: Iblant gjør Harstad tilløp til samfunnskritikk, men først og fremst leker han med det filosofiske og det absurde. Han gir oss en bannende antropolog, en uberegnelig cyborg, en kafkask metamorfose, en kjempekvinne som definitivt aldri har hørt om Fedon Lindberg, en moderne krysning av Faust og Dorian Gray, og to menn som fungerer som Det hinsidiges Tekniske Etat. Blant annet. Dessuten driver han kjølige redegjørelser for flystyrt og død ved lave temperaturer.

Kort sagt: Harstad er ingen klam eksistensialist. Til det har han et altfor myldrende hode, heldigvis. Hva kan så en instruktør få ut av tekster som disse? Jammen om jeg vet. Jeg må visst gå på Det Norske i desember.