Hjertets triumf

I september 1941 innledet tyske styrker beleiringen av Leningrad med ordre fra Føreren om total utslettelse. Tyske soldater skulle ikke gå inn i byen, innbyggere som flyktet skulle drives tilbake. Enhver form for kapitulasjon skulle avvises. Leningrads matlagre ble bombet, målet var å sulte ut de om lag 3 millioner innbyggerne.

Da det lyktes russerne å bryte blokaden i januar 1943, hadde 1,1 millioner mistet livet. Dette danner utgangspunktet for Helen Dunmores (f. 1943) fremragende roman, Beleiringen, som synes fint oversatt av Guro Dimmen, og ellers er en krigsroman uten krigshandlinger. Vi følger familien Levins kamp for tilværelsen i en av Leningrads leiegårder: Faren Mikhail og hans venninne Marina, datteren Anna og lillebroren Kolja, som alle forsøker å holde en slags flamme levende i seg under umenneskelige omstendigheter.

Fortellingen innledes med en varm, sansemettet skildring av en fin junidag, der setningene lyser poetisk av sommer og smak, inntrykk og lukter, og nærmest skildrer en slags idyll, som også er et frampek: snart skal de mangle alt dette, før så beleiringen tar til, den strenge vinteren setter inn og nøden gjør seg gjeldende overalt. Tidsfornemmelsen opphører, hungeren får folk til å hallusinere, kulden setter seg i sjelen.

Et gjennomgående motiv er kjøtt og kropp. På mange måter er det unge Anna som sammen med kjæresten, legen Andrej, holder familien oppe. Hun drømmer om en karriere som kunstner, men må i stedet bruke alle ressurser på å holde familien i live, mens hennes lillebror blir stadig skrøpeligere og tynnere, og hennes far, som er en svartelistet forfatter, langsomt visner. Romanens lerret er monumentalt, men språket er poetisk stillferdig. Det handler om å bevare sin menneskelighet under totalt uverdige og umulige forhold. Dunmores perspektiv er et vakkert og bevegende forsvar for mennesket, kjærligheten og humanismen. I all sin intense lidelse og besettende gru er derfor Beleiringen tross alt oppløftende roman.