I skyggenes dal

Anne Wichstrøm starter sin biografi om maleren Asta Nørregaard (1853-1933) med følgende påstand: Asta Nørregaard var Edvard Munchs rake motsetning, mens han var dristig og avantgardistisk var hun konservativ og forutsigbar. Videre siterer hun Francis Bull, som mintes Nørregaard med følgende ord: … tynn og hissig … særdeles temperamentsfull … hun fnyste i raseri over det som man omkring 1900 kalte den moderne kunst. Beskrivelsene er ikke akkurat appetittvekkende – og som leser spør man seg: er dette egentlig en kunstner man ønsker å vite mer om?

Som Nørregaard har også hennes biograf, professor Wichstrøm, valgt en temmelig konservativ og forutsigbar stil. Boken om Nørregaard er delt inn i åtte kapitler som i kronologisk orden følger Nørregaards liv fra fødsel til død.

Men Nørregaard var, skal det etter hvert vise seg, slett ingen kjedelig og ordinær kvinne, ei heller en ubetydelig kunstner.

Gjennom sine utallige portretter fanget hun tiden mellom 1880 og 1930 på en særegen og realistisk måte, og ikke minst er alle hennes vakre kvinneportretter av stor kunstnerisk og historisk verdi. Nørregaard portretterte borgerskapets kvinner – viktige menns koner og døtre, mennesker som i liten grad har fanget historieskrivernes interesse. Men Nørregaard har sett dem, og gjennom sine bilder tatt vare på deres historier.

Wichstrøm er god på billedbeskrivelser, og teksten hennes er fint illustrert med mange av Nørregaards malerier. Men biografien er altfor svak i de partiene som handler om kunstnerens liv og personlighet. Her spekulerer Wichstrøm på sviktende grunnlag, uten troverdig kildemateriale. Resultatet har blitt en tekst alt for full av fraser som: kan hende, kanskje var det sånn, antageligvis … , fraser som gir boken som helhet et oppramsende preg.

Formålet med Wichstrøms biografi har vært å kaste lys over Nørregaards malerier, og å gi henne en mer sentral plass i den norske kunsthistorien. Det lykkes hun med, men kunstnerens liv og personlighet forblir i det dunkle.