Idol-Per i nazi-homsepatruljen

Det korte og rastløse livet til Per Imerslund (1912-1943) synes å romme flere lange menneskelivs dramatiske opplevelser i ett - og selve personligheten mange personer i en. Paradoksene står i kø, og karakteristikkene er motstridende: forfatter og desperado, sosialist og antikommunist, Mexico-venn og rasefanatiker, overløper og motstandsmann. Han var nazist, falangist og frontkjemper - men hatet Quisling, Franco og Hitler. Bare tittelen på hans debutroman «Das Land Noruega», skrevet og utgitt på tysk og henlagt til Mexico, sier litt om den vedvarende kosmopolitiske forvirringen hos denne erkenasjonalisten.

Det er en livshistorie som kan ta pusten fra selv den mest fantasibegavede romanforfatter. Per Imerslund hadde en omflakkende oppvekst - alt etter hvor faren fant det for godt å slepe familien med seg. Imerslund senior var en prosjektmaker med teft for halsbrekkende forretningseventyr og en særlig begavelse for å sette sin egen og andres formuer over styr. Med sin egen fars beskjedne urmakerforretning i Kristiania som startkapital slo han seg frem, først i Tyskland som krigsprofitør og tørrfiskagent i stor stil, senere som plantasjeeier i Mexico.

Etter sigende gikk Thorleif Imerslund konkurs i Tyskland på å kjøpe Jan Mayen som privat eiendom! «Redningen» kom gjennom hans mannlige elsker, Alfonso Michel, en middelmådig meksikansk maler som hadde snyltet på den rike forretningsmannen i årevis, men som nå så seg nødsaget til å selge sin del av familiearven for å betale en tannlegeregning.

Den meksikanske plantasjen - Alfonsos barndomshjem - fortonet seg først som det lovede land, men avslørte seg snart som den malariasumpen det illevarslende navnet Las Humedades («Fuktigheten») bar bud om. Familiemedlemmene fikk sotten etter tur, og den kroniske sykdommen har nok fremskyndet Pers tidlige død.

Etter sine homoseksuelle eskapader i Berlin hadde Thorleif allerede smittet sin hustru med syfilis, men - den drukner ei som henges skal - hun døde av østersforgiftning et snaut år etter at de flyttet til Mexico. Med på flyttelasset hadde de en ung tysk huslærer, som personlig innførte den 14-15-årige Per i elskovskunsten, samtidig som han etter alt å dømme sto i med begge foreldrene. Sammen foretok ellers yngling og lærer arkeologiske ekspedisjoner (med magert utbytte) og svermet for meksikanske revolusjonære. Men først som gymnasiast tilbake i Norge ble Per for alvor politisk engasjert, samtidig som dyrkingen av ham som mytisk arisk idol og «blondt beist» begynte i kameratflokken (med undertrykte erotiske undertoner).

Per, som i voksen alder giftet seg, syntes å dele farens erotiske preferanser - skjønt biografene ikke spekulerer utilbørlig i dette. Ellers var han med overalt der det smalt utover på 1930- og 1940-tallet: Som medlem av Röhms SA (en virkelig homsepatrulje) i gatekamper mot kommunister i Berlin. Innbruddsaksjonen mot den celebre asylanten Trotskij på Hønefoss i 1936. Den spanske borgerkrigen. Den finske vinterkrigen. Som medlem av Waffen-SS, Division Wiking, på østfronten i Ukraina og Karelen (apropos den pågående debatten om norske frontkjempere).

Emberland har før skrevet om miljøet rundt tidsskriftet «Ragnarok», hvor foruten Per bl.a. komponisten Geirr Tveitt vanket. Som Odin-dyrkende «nyhedninger» sto disse i opposisjon til Quislings borgerlig-kristne «frimurerske» linje og befant seg i periferien av (eller utenfor) NS. Og da det germanske brødrefolk opptrådte som invasjonsmakt, var de øyensynlig ikke i tvil om hvor deres lojalitet lå: allerede 9. april 1940 meldte Per seg til motstandsarbeid, men fikk beskjed om å rusle hjem. Avslutningsvis legger biografene frem indisier som tyder på at han kan ha virket som dobbeltagent under krigen og planlagt et attentatkomplott mot Quisling.

Det uhyre fengslende livsløpet til tross: dette er like mye tids- og miljøskildring som ren biografi, noe som bare gjør boken enda mer leseverdig og relevant. Det er de to forfatternes store fortjeneste at de tar opp til nyansert og fordomsfri behandling et fortsatt betent kapittel i vår nære historie. Kildematerialet er overveldende, og de har klart å skape god fortelling av det. De anstrenger seg for å se det aparte innenfra, men forståelsen bikker rett som det er over i en sikkert velment pedagogisk forklaringsiver. Men så motsetningsfylt synes den unge dødes personlighet å ha vært at han overlever alle forsøk på å forklare ham i hjel.