Ingen slår krimmens Grand Old Lady

Hadde boken vært musikk, ville det vært som om Mozart skulle ha skrevet en ny klaverkonsert. I sitt 86. år viser P.D. James at ingen gjør henne rangen stridig i det klassiske format.

Hun tar en gruppe mennesker, plasserer dem på et isolert sted - i dette tilfellet en forblåst øy utenfor Cornwall - lar den minst populære av dem dø en brå og usedvanlig død - hengende fra øyas fyrtårn - og så sender hun inn sin lavmælte helt, vår gamle påskevenn Adam Dalgliesh og hans to assistenter.

P. D. James er ekstremt tro mot sjangeren. Hun skaper et lite, sosialt og psykologisk variert, menasjeri, hvor flere har både motiv og mulighet. Samtidig skriver hun fram en atmosfære som får leseren til å flytte inn i miljøet og forsiktig se seg over skulderen når det mørkner. Mordgåten har en naturlig løsning, og sporene som leder mot løsningen er akkurat passe tildekket. Noen vil kalle det konvensjonelt, men så er det jo også noen som synes Mozart er kjedelig. Vi andre kjenner igjen mesterskap når vi ser - eller hører - det.

P.D. James skriver som vanlig om den samfunnsklassen hun kjenner best. Her er det en fordel å vite hvem Henry James og Yeats var, og forstå hvorfor noen tenker på Virginia Woolf når en av personene sier: «Til fyret». Det står Staffordshire-porselen på hyllene, kokken lager paier og ingen våger å endre på noe som kan betegnes som en tradisjon. Det er slik vi vil ha England, i hvert fall som ramme for den klassiske krimgåte. Men P.D. James lever ikke i noen tidsboble. Hun har fått med seg både nye seksualvaner og utviklingen innen moderne polititeknologi. Og hun vet hvordan skakkjørte unge engelske jentunger snakker.

Boken åpner med at inspektør Dalgliesh blir rykket ut av sin byråkratiske hverdag og sendt til en øy hvor statsministre og andre med behov for ekstrem diskresjon og ubrutt ensomhet, kan trekke seg tilbake for noen dager. Et selvmord (som kanskje er et drap) på et slikt sted er ikke noe man overlater til den stedlige konstabel.

Denne boken har P.D. James tilegnet sin mann som døde ung, for mer enn 40 år siden. Det er vanskelig å unngå å se parallellen til den lange sorgen hun har latt Dalgliesh stri med - før han nå omsider gjenoppdager kjærlighetens gleder, og usikkerhet. Skildringen av heltens privatliv er også denne gang distansert og lavmælt, på grensen til det utydelige. Det er som om hun er redd for å ødelegge stemningen ved å gå for nær. Og hun svekker ikke den gamle teorien om at det ikke bare er Dalgliesh nye kjæreste Emma og hans assistent Kate som er forelsket i ham, det er lett å anta at James har diktet den mannen hun mistet. Svakheten er at PD har gjort sin helt, som kalles AD, nesten uten lyte, noe som selvfølgelig er litt kjedelig i et menneske.

Til gjengjeld har P. D. James ikke de samme hemningene når hun skildrer ofre og mulige gjerningsmenn, her er er det en nerve og presisjon som gjør boken til en sammenhengende leseglede, og Ragnhild Eiklis stilrene oversettelse gjør ingenting for å dempe denne gleden. P.D. James skriver også bedre enn de aller fleste konkurrentene. Hun økonomiserer med ordene, har et sikkert grep om replikkene og respekterer sine lesere såpass at hun ikke gir dem mer forklaring enn de trenger.

Les intervju med P.D. James i fredagens utgave av Pluss.