Islamisme i feil selskap

Når akademiske størrelser som Øystein Sørensen og Bernt Hagtvet redigerer en antologi, må det legges til grunn at de gjør det i våken tilstand.

«Ideologi og terror. Totalitære ideer og regimer»

Utvalget av skribenter og rekkefølgen av artiklene i Ideologi og terror er formodentlig bestemt ut fra en bevisst hensikt. Det er vanskelig å se at denne kan være noen annet enn å plassere islamismen som en totalitær ideologi sammen med nazismen, kommunismen og visse former for fascisme. Grepet gjør hele boken ganske ubehagelig.

To av bokens sju artikler er viet islamismen. De er plassert som en naturlig videreføring av de innledende kapitlene, som åpner med en gjennomgang av Hannah Arendts grunnleggende arbeid om totalitarismens vesen og uttrykk, fortsetter med en interessant drøfting av fascismen og nazismen som utslag ikke av reaksjonære protester mot moderniteten, men tvert imot som eksempler på en modernitet på villspor, og avsluttes med et velformulert essay av Bernt Hagtvet om fascinasjonen i den nazistiske estetikk, hvor rasemytologi og pervertert skjønnhetslengsel går opp i en høyere, grusom enhet.

Så slipper Mehdi Mofazzari til. Han er leder for Center for Forskning i Islamisme og Radikaliseringsprocesser ved Universitetet i Århus, og er regnet som en av Europas fremste forskere på feltet. Før bokens siste artikkel, der Haideh Daraghi og Nina Witoszek drøfter iransk feminisme som et opprør mot det totalitære prestestyret, har Mozaffari allerede definert islamisme som ”en religiøs ideologi med en holistisk totalitær tolkning av islam, med erobring av verden med alle midler som endelig mål”.

Boken ble gjort ferdig før 22. juli, men det er ikke anakronistisk å lese den i lys av Anders Behring Breiviks manifest, og dets inspirasjonskilder. Terroren på Utøya ogi Oslo har ikke endret den anti-islamske diskursen. Peder Jensen, bedre kjent som Fjordman, er tilbake ved tastaturet og mener det samme i dag som han gjorde 21. juli.

I en analyse av Fjordmans ideologiske verdensbilde som Øystein Hetland har utført på oppdrag fra Holocaustsenteret, skriver han at den fundamentale oppfatning, som Fjordman deler med skribenter som Bruce Bawer, Robert Spencer og Melanie Philips, er at Vesten står i en eksistensiell konflikt med islam. ”Tankeretningen tar utgangspunkt i de to totalitære utfordringene i fortiden – nazismen og kommunismen – og overfører dette til dagens forhold, hvor islam blir satt i samme totalitære bås, med tilsvarende eksplisitte eller implisitte konklusjoner om hva som bør gjøres”. Selv om den ekstreme høyresiden ikke skiller mellom islam ogislamisme, og betrakter enhver muslim som femtekolonist, er Mozaffari farlig nær den samme enkle, men livsfarlige typologiseringen. Ved å inkludere hans artikkel ien samling som drøfter totalitære ideer, legitimerer Sørensen, Hagtvet og den tredje redaktøren, Bjørn Arne Steine, en slik tilnærming til diskusjonen omislamisme.

Ettersom Mozaffaris egen gjennomgang av islamismebegrepets utvikling og kontemporære anvendelse viser hvor utydelig det er, og hvor store gråsoner det har, gir det seg selv at en kategorisering av islamisme som en religiøs variant av nazismen og kommunismen gjør enhver muslim til en potensiell soldat i det kommende oppgjør om verdensherredømmet. Etter andre verdenskrig ble alle medlemmer av NS, selv de som åpenbart ikke var nazister, i lovs form rubrisert som landssvikere.

Riktignok stemmer terrenget lite med Mozaffaris kart, men det skyldes selvfølgelig terrengets sluhet. De islamistiske bevegelser som avskriver vold og terror, og altså motbeviser påstanden om at de ønsker å oppnå verdensherredømme ved bruk av alle midler, gjør det av taktiske, ikke ideologiske årsaker. ”I Europa er Hizb al-Tahrir al-Islami (Det islamske frigjøringsparti) et godt eksempel på en islamistisk bevegelse som for tiden hevder å være ikke-voldelig”, skriver Mozaffari. Utsagnsverbet ”hevder” skal svekke deres troverdighet, mens forbeholdet ”for tiden”, gjør dem til opportunister. På denne måten forsøker Mozaffari å omgå sin egen definisjon, ettersom han presiserer at en slik definisjon må ”utelukke attributter som er fremmede” for islamisme. Hvis pasifisme eller ikke-vold er fremmede attributter, kan altså en fredelig bevegelse ikke være islamistisk. Når den påstår å være det, er det fordi lederne lyver – femtekolonistenes grunnstrategi, med andre ord.

Ettersom det erklærte formålet med boken er å analysere forholdet mellom ideologi og terror, tar både Mozaffari, Hagtvet og andre av forfatterne besynderlig lett på det påfallende fraværet av systematisk terror i islamismens kjølvann. Hagtvet viser selv til at 11. september var et unntak, terrornivået var lavt før flyene traff, og det har forblitt lavt etterpå, spesielt hvis vi unntar Afghanistan og Irak, hvor det finnes langt flere mulige forklaringer på terroren enn ønsket om å oppnå islamsk verdensherredømme.

Mens Hannah Arendt forsøkte å forstå nazismen og fascismens framvekst på bakgrunn av første verdenskrig og de politiske ledernes totale forakt for individet, mangler den sosioøkonomiske og politiske konteksten i analysen av islamismensframvekst. Hvis islamismen ikke er preget av teknologioptimisme og modernitet på samme måte som fascismen og nazismen, og ikke har hang til brutalitetens estetikk (selv i Iran er masseopptrinn et særsyn), kan det være fordi ytre faktorer som vestlig dominans, Vestens blinde øye for Israels overgrep og muslimenes plass «ganz unten” i Europas storbyer, er vel så naturlige forklaringer påislamismens framvekst, som et iboende ideologisk kjerneønske om å erobre verden?

Les også

  • God Dag

    1 2 3 4 5 6

    Alt treffer ikke like godt, men Dag Schreiner vil sørge for mange latterkuler i Stavangeren før jul.

  • Sjarmerande brakfis

    Barne- og ungdomsteatrets versjon av "Doktor Proktors prompepulver" på Rogaland Teater er ei sjarmbombe av promp, korps, rotter, kloakk og vennskap.

  • Hamlet

    1 2 3 4 5 6

    Det er sjelden at et teaterstykke varer i nesten fire timer og likevel har man ikke lyst til at det skal slutte. Regissør Kjersti Horn, hovedrolleinnehaver Torbjørn Eriksen og ensemblet for øvrig har skapt en storslått og medrivende forestilling av Shakespeares mest berømte tragedie.

  • Lille Eyolf

    1 2 3 4 5 6

    Angår "Lille Eyolf" fra 1894 oss i dag? Mer enn man kanskje ville tro. Stykket skildrer et ektepar som nesten bukker under fordi deres funksjonshemmede barn dør. Henrik Ibsen avslører, som vanlig, stor innsikt i menneskesinnets irrganger.

  • Hiv o’ hoi for et show!

    1 2 3 4 5 6

    Det vil være en underdrivelse å si at årets Sabeltann-forestilling er full av overdrivelser. Den er tettpakket. Overlesset.