Magnus den gode

I forlagene Sagabok og Spartacus' serie av biografier om de norske kongene fra Hårfagre til Jorsalfare, foreligger nå boken om Magnus den gode, ført i pennen av religionshistorikeren Øystein Morten. Magnus, oppkalt etter Karl den store, ble år 1029 satt i fostring hos fyrst Jaroslav i Gardariket, der han lærte seg å lese og skrive, tilegnet seg flere språk og fikk en grundig militær utdannelse av varjagene, som er den gammelslaviske betegnelsen på vikinger i østerled.

Etter Olav den Helliges fall på Stiklestad 1030 hadde stormennene Kalv Arnesson og Einar Tamberskjelve (Han med: For veik, for veik er kongens bue i slaget ved Svolder) ventet å få sentrale posisjoner i Norge. I stedet satte danskekongen Knut den mektige sin 16 år gamle sønn Svein til å styre landet sammen med moren Ælfgifu av Northampton. Da gikk stormennene inn for å få innsatt Magnus som konge, enda de kort tid før hadde stått steilt mot hans far.

Magnus var bare barnet da kampen om Norge begynte, men gradvis vokste han inn i rollen. Han gikk hardt fram mot bøndene i Trøndelag og på Møre, som hadde samlet flest folk i kampen mot Olav den Hellige, og han utkjempet fire store slag i erobringen av Danmark, men måtte så gi fra seg halve kongeriket til Harald Hardråde, Olav den Helliges halvbror, som var en særs brutal mann med bred krigserfaring fra Væringgarden i Bysants. Tilnavnet den gode vinner Magnus først når han korrigerer sin fremferd, kanskje som direkte følge av et kvad Sigvat Skald fremfører. Magnus den gode dør i 1047, bare 23 år gammel, etter å ha falt på sjøen og druknet rett før han skulle legge England under seg. I stedet ble det senere Harald Hardråde som dro ut for å erobre England. Han falt i forsøket, ved Stamford Bridge 1066.

Øystein Morten tegner et troverdig og livaktig bilde av den brutale maktkampen som fant sted i hele Nordsjøområdet. Funnene i jorda har forhåpentligvis brakt noe av lukta fra 1000-tallet inn på sidene, skriver han i forordet. Det har han klart.