Maniert hatbok fra fucking Stavanger

Arild Rein: Kaninbyen
175 s.
Samlaget

Det freses og spyttes og bannes i byens forfatterkretser over «fyrer i bart og joggedress som står og pisser ved Rosenkildehuset» (Renberg) og «ei herleg suppe av sydengrisefest og norsk helgefyll fire dagar til ende, med eit tynt pudderlag med kokekunst på toppen» (Rein).

«Kaninbyen» er siste bok i Arild Reins Stavangertrilogi, og den er svart som bunnen av Vågen en natt i november. Jeg-personen er også her den tidligere politimannen Johnny, som nettopp er avskjediget fordi han har leid ut morens leilighet til asiatiske prostituerte.

Nå bor han i Egenes kolonihage, hvor han lytter til Schubert, forsøker å kopiere Tsjekhov, dyrker ti sorter tomater, plukker sin egen salat, slåss mot iberiasneglene og planlegger å gjøre noen raske tusenlapper på å selge bakte poteter under Gladmat.

Eminem på Stokka
Det låter tilforlatelig. Men Rein forsøker ikke å skildre det tilforlatelige. Jeg-personen er i fritt fall, menneskelig, moralsk og språklig. Han stjeler det han kommer over, tyr til vold som nærmeste løsning på enhver frustrasjon, drømmer om å torturere og drepe narkomane og andre som står i veien for ham - og gjør sitt beste for å rive i stykker livene til alle som kommer ham nær.

At denne sosiopaten får problemer med Stavangers forsøk på å bli en slags store-Mandal, gir seg selv. Det kan selvfølgelig ikke gå godt når en nesten karikert aggressiv Eminem-pastisj skal selge poteter og (stjålet) bacon på Strandkaien mens «storkjendisar og småkjendisar, og alle dei som desperat ønskte å bli ein liten jævla kjendis» er i Vågen for å ha det sjempesjekt.

Hadde Arild Rein skrudd sitt eget bluss ned noen hakk, kunne «Kaninbyen» blitt en ganske saftig kritikk av fem-retter-med-vin-og-avec-samfunnet. Nå blir det mest et manisk og ikke særlig vellykket forsøk å skape Bronx på Vestre Platå.

Det skyldes ikke minst at det viktigste retoriske grepet hans svikter. Ved å fylle hele teksten med bannord, det er flere «faen» og «jævla» i boken enn det er preposisjoner og verb, forsøker Rein åpenbart å gjøre teksten til en slags norsk utgave av den amerikanske urbansjagongen hvor «fucking» erstatter om lag 60 prosent av normalt vokabular.

Hvis Rein ønsket å skape et ubehag og provosere fram motstand hos leseren, lykkes han bare en kort stund. Etter noen sider blir den ekstreme banningen et slags språklig tinnitus, en vedvarende støy som irriterer og svekker konsentrasjonen, men som det åpenbart ikke er noe å gjøre med.

Tsjekhov hjelper ikke
Forsøket på å gi den patetiske hovedpersonen dybde ved å la ham være begeistret for Svjastoslav Richters Schubert-tolkninger og la ham lese Newsweek, populærvitenskapelige avhandlinger og Tsjekhov, fungerer heller ikke.

Kanskje er det dop som har kortsluttet følelsesapparatet hans, men avstanden mellom det voldsomme hatet og den ekstreme selvopptattheten på den ene siden, og glimtene av inntrykksvarhet på den andre, blir for stor til at personen blir troverdig - eller interessant.

Når han til slutt står og hakker selvdyrket salat og lager omelett til den thailandske resepsjonisten på Hotel Atlantic, mens han tenker at han har lyst på henne fordi «eg trong å tømma ballane mine fort for sæd, så eg kunne reisa fra Kaninbyen utan slagg i bagasjen» er det bare å ønske ham god tur. Det er åpenbart ikke byen det er verst stelt med.