Mellom egen fødsel og farens død

Allsidige Lars Saabye Christensen - som har både norsk og dansk statsborgerskap - debuterte i 1976 med «Historien om Gly», en bok som skifter mellom rytmisk frie, enjambementrike (enjambement: at meningen ikke avsluttes med en verselinje, men fortsetter i neste. red anm.) dikt og fyndige prosatekster. Samme sjangerveksling og poetiske teknikk registreres i «Mitt danske album». I tillegg rommer verket to portretter i form av et par papirklipp og en rekke svart-hvitt fotografier, de fleste tatt av forfatterens danskfødte far, mureren og arkitekten Mogens Hjort Christensen (1919-2010).

Målet er å la billedmaterialet og tekstene belyse hverandre. Det lykkes på elegant, stemningsskapende vis. Dikteren portretterer ikke bare København slik han siden barndommen har opplevd byen, han risser først og fremst en vakker, til tider bluesklingende minnerune over en avholdt far og hans slekt. Slik sett representerer dette prosjektet det motsatte av den nådeløse vendettaen Karl Ove Knausgård iverksetter mot egne familiemedlemmer i romanen «Min kamp».

Man kan knapt tale om en episk samlende tråd som forplanter seg gjennom «Mitt danske album». Det dreier seg mest om sprikende fragmenter, sanselige snapshots, metapoetiske refleksjoner, velplasserte allusjoner, kjærlige portretter, en søkende, følsom, fantasiladd jakt på den fjerne og nære fortid.

Likevel aner man en slags dramaturgi bak denne nostalgiske boka som åpner med en kildebasert rapport om forfatterens egen fødsel «21. september 1953, om morgenen, kl. 08.47, nærmere/ bestemt mellom 08.13 og 08.47», for så å avrundes med det gripende dødsleiediktet om «fars hender» nyttårsaften 2009. Her blir private observasjoner omskapt til en allmenn erfaring gjennom linjer som disse: Hendene «ligger på den hvite dynen, blå, magre knuter/ i den ene, den venstre, drypper søvn og stillhet/ fra et smalt timeglass mellom de spisse knokene/ fars hender er blitt fremmede/ som om de er festet til hver sin tanke, hver/ sin kropp, hvert sitt menneske, de skarpe/ skuldrene faller mot et dypt søkk i halsgropen/ som strammer huden og får ansiktet/ til å skinne i en farge som ikke finnes/ vemodig og vakkert som en skulptur/ det er døden som hogger ham varsomt til». Det er nok slik at «fars hender er blitt fremmede/ han vender blikket og ser mot et annet sted i tiden». Like fullt slår forfatteren fast: «det er du som holder oss», «jeg overtar hans minner».

Denne farsarven speiler seg ikke minst i syv nøkterne, massive prosatekster samlet under overskriften «En københavnerdreng ser tilbake», hvor faren i jeg-form får oppsummere sentrale sider ved egen oppvekst.

Det er blitt sagt at det å huske er det samme som å fuske. Lars Saabye Christensen opererer med en litt annen terminologi og innfallsvinkel: «hukommelse er et hus/ erindring er en by/ glem det ikke, jeg gjentar, glem ikke det/ at erindringen er en by/ hukommelsen er et hus». Vi kan huske det faktiske, i form av datoer, klokkeslett, adresser, steds- og personnavn, mens erindringen griper fatt i det flyktige, uoversiktlige, poetisk mangetydige og knyttes til selve dikterevnen.

Blant portrettene i boka må nevnes det av skøyteløperen Kurt Stille, og det som tegnes av den jødiske fekteren Ivan Osiier, forfatterens onkel, «25 ganger dansk mester/ og deltager i syv olympiske leker». Bare ett OL mister han mellom 1908 og 1948, nemlig det som fant sted i Berlin 1936.

Men det vakreste minnet knyttes til: «en sommer/ en morgen/ før fuglene og radioene/ og jeg er nesten naken/ jeg går ut av det hvite huset, i/ lukten fra havet, ennå hektet/ til en drøm som fikk meg til å våkne». Så ser han farmor gre «sitt lange hår/ med en kam av lys/ hun binder en knute av vind/ under en spenne av sol» og barnet vet: «hun er yngre enn meg og jeg er eldre enn henne», for «hun grer sitt lange hår/ med en kam av lys», «og hun stryker hånden over pannen/ og ler, som om ingenting/ har hendt».